Plateanmeldelse: Wilco – «Cousin» (album, 2023)
Etter å ha hørt Wilcos 13 album, «Cousin», fire ganger, er det enkelt å konkludere med at Jeff Tweedy og gjengen har laget nok et album som bekrefter at de befester sin posisjon som et av verdens mest spennende og innovative band. At bandet denne gangen har satt bort (deler) av produksjonen til walisiske Cate Le Bon, som også bidrar med blant annet saksofon, japanske gitarer og en new wave-aktig trommemaskin, viser at gjengen hele tiden snuser på nye muligheter til å utvide sitt musikalske univers.
Sagt med andre ord er «Cousin» enda et album der Wilco fortsetter å lete etter nye musikalske innfallsvinkler innenfor rammen av det som er bandets musikalske DNA. For selv om Le Bon har hjulpet Tweedy med å tenke litt utenfor boksen, er detaljene og «nytenkningen» godt innenfor rammene av det man forbinder med Wilcos musikalske univers.
«Cousin» sin reise begynte allerede i 2019, men ble satt på vent på grunn av pandemien. Da bandet møttes etter nedstengningen, var tanken å fortsette arbeidet med albumet. Tweedy hadde sågar med seg et par nye låter under armen. Men, blandingen av euforien av å være samlet under samme tak for første gang på lenge, og umiddelbarheten i de nye låtene, resulterte i at gjengen parkerte «Cousin» og i stedet tryllet fram fantastiske «Cruel Country», et album som stakk av med seieren da Popklikk kåret fjorårets beste utenlandske album. Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring ble lagt på vent. For på «Cruel Country» var det gjengens nære forhold til country og folk som ble vektlagt.
To av grunnene til at Tweedy ville alliere seg med Cate LeBon på «Cousin» var behovet for en sparringspartner, og hans begeistring for LeBons coverversjon av Wilco-låta «Company In My Back». En versjon som dukket opp på det britiske musikkmagasinet Uncuts «Wilcovered»-cd i 2019. Resultatet ble at Tweedy sendte over en Dropbox med låter til LeBon, der hun plukket ut 12-14 låter hun mente de kunne jobbe videre med sammen. Noe Tweedy aksepterte uten store protester.
Underveis i arbeidsprosessen skrev Tweedy også «Ten Dead», en låt begge følte fortjente en plass i utviklingen av det som til slutt resulterte i «Cousin». En utvikling som i stor grad bestod av et samarbeid der Tweedy og LeBon strippet ned låtene for så å begynne en gjenoppbygging av dem.
Resultatet ble en plate som skiller seg ganske mye fra forgjengeren, «Cruel Country», som i all hovedsak ble spilt inn live i studio. For denne skribenten går tankene for eksempel rett som det er i retningen av svært minnerike Wilco-album som «Summerteeth», «Yankee Hotel Foxtrot»og «A Ghost Is Born» når jeg hører på «Cousin», tre album der viljen til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske grep også var mye av drivkraften.
Men, som nevnt innledningsvis: Wilco er et rockband som (eller art-pop, ifølge Tweedy), selv om de søker forandringer eller ny giv, stort sett alltid skaper musikk som befinner seg innenfor rammene av sitt eget musikalske univers. Noe som igjen innebærer at «Cousin» på ingen måte fremstår som veldig annerledes enn bandets tidligere utgivelser selv om Cate LeBon står oppført som produsent. For når en så dyktig og oppfinnsom gjeng som Wilco lager en plate sammen, er det vanskelig å vite i hvor stor grad LeBon har påvirket sluttproduktet. Men at hun har satt avtrykk på plata er det selvfølgelig ingen tvil om, noe den glimrende åpningslåta «Infinite Suprise» er et særs godt eksempel på.
Mens jeg har strevd med å skrive denne anmeldelsen, har «Cousin» rullet og gått så mange ganger i bakgrunnen at jeg blir mer og mer overbevist om at Wilco har maktet å lage et album som vil fremstå som nok en triumf fra et band selv ikke Espen Askeladd klarer å målbinde. At americana-tilnærmingen på forgjengeren, er byttet ut med et mer skurrete og synthbasert lydbilde, lå egentlig i kortene og fungerer selvfølgelig helt utmerket.
At låter som «Ten Dead», «Levee», «Evicted», tittellåta og «Soldier Child», mye på grunn av sin melodiske kraft, traff meg først er helt naturlig. Men fordi «Cousin» er en skikkelig grower av et album sniker alle platas 10 låter seg ganske snart under huden på deg. For øyeblikket er jeg for eksempel fullstendig forhekset av «Pittsburgh», som ble hentet fram fra en gammel skuff, og «A Bowl and A Pudding», to låter som trenger litt ekstra omsorg før de slår ut i full blomst.
På førstnevnte, som Tweedy beskriver som trolig den mest personlige og selvbiografiske låta på plata, synger han blant annet følgende:
I’ve always been afraid to sing/That’s a little thing/Somehow that’s all I do/Strange as that seems/l’v outlived my dreams
Ord Tweedy i et intervju med musikkmagasinet Uncut beskriver på følgende vis:
«I hope that it’s taken positivily. ‘Outliving my dreams’ sounds sad, but I don’t mean it as sad. What a gift to have all this extra life! My dream was to have a band, a record deal with an independent record company and a place to go to play music […] My dreams now are for my kids or my ability to keep doing this. If anybody asked me ‘What are your goals?’ Being allowed to do this!»
Om man elsker og brenner for musikk kan det vel knapt sies bedre. Særlig med tanke på at Jeff Tweedy fortsetter å lage musikk som får både han og hans lyttere til å fortsette og drømme stort.
Ps! Når jeg anmelder en plate, lytter jeg meg ofte bakover i katalogen til artisten. Noe jeg også gjorde denne gangen. Og selv om jeg kjenner katalogen til Wilco godt, ble jeg denne gangen en smule overrasket over hvor fantastisk bra «Ode To Joy» fra 2019 er. Så vet dere det.
