Plateanmeldelse: Jesper Lindell – «Before The Sun» (album, 2024)
En side av den musikalske skapelsesprosessen handler om innovasjon og å bryte barrierer. En annen handler om å forvalte og videreutvikle en musikktradisjon. Utfordringen er å bringe noe eget inn i denne prosessen – å sette sitt personlige preg på det endelige resultatet. Svensken Jesper Lindell tar den utfordringen på strak arm med sitt nye album «Before the Sun» – og leverer til fulle.
For Jesper tar på seg ansvaret med å forvalte litt av en musikkarv. For la oss ta det helt innledningsvis: Å skulle beskrive Jespers musikalske uttrykk uten å bruke noen utvalgte referanser fra vår relativt nære musikkhistorie ville være direkte tonedøvt. Jesper nevner selv Van Morrison og The Band som inspirasjonskilder – og beskriver sitt musikalske uttrykk som «en hybrid av blåøyd soul og jordnær klassisk rock» og en utilslørt hyllest til sine helter. Det står ikke på den svenske selvinnsikten – for dette er en innertier av en beskrivelse. Vi legger for egen regning til en viss country-twang til miksen og konkluderer med at vi her har et album med mye snacks – til glede for mange!
«Before The Sun» er Jespers tredje album. Det forrige (kritikerroste «Twilights» fra 2022) ble skrevet nærmest i parallell med dette og platene sirkler rundt den samme tematikken. Pandemiperioden har satt spor i oss alle på ulike måter, og Jesper var i tillegg alvorlig syk. Låtene kan ifølge ham selv dels betraktes som uttrykk for håp for fremtiden, og dels som musikalterapeutiske forsøk på å legge den vonde tiden bak seg – ikke for å glemme for alltid, men for å ta et skritt videre i livet.
Jesper er en relativt ung artist, men har rukket å «pådra» seg et rykte som en dyktig og etter hvert erfaren liveartist, noe over 150 konserter post-pandemi har bidratt til. Til glede for alle interesserte skal han i midten av april spille en håndfull konserter rundt omkring i Norge, så her må man gripe muligheten – for en ting er den energien låtene har på platen – men dette er musikk som egner seg vel så godt live.
Og energi er det i utgangspunktet nok av på plata. Åpningslåten og førstesingelen «One Of These Rainy Days» sparker avgårde med herlig bredbent «Her er jeg – og det er HER jeg hører hjemme»-attityd. Så senkes tempoet en anelse i «Before The Sun» før vakre «Never Gonna Last» avrunder innlednings-trioen. Og da har han rukket å presentere seg i tråd med sin egen beskrivelse ovenfor – med hjertet utenpå skjorta!
Jesper har også med seg vokalhjelp på albumet. Amerikanske Kassi Valazza bidrar aldeles strålende på duetten «A Strange Goodbye» som med sitt country-preg (munnspill og trekkspill inkludert) ikke hadde gjort seg bort på et Jason Isbell-album. Og apropos vokalhjelp: I noen sekunder trodde jeg John Hiatt hadde overtatt mikrofonen på den vare «Brunnsvik» – og det er da slett ikke noe dårlig skussmål, Mr. Lindell!?
Låta som i mine ører allikevel står ut aller mest blant alle de gode låtene er «Howling». En svært dynamisk låt med både orgel(!) og blås i full utfoldelse og en melodisk oppbygging som skriker etter radiospilling og trolig er en skikkelig eksplosjon live! Det låter litt som Jespers landsmenn i Weeping Willows på sitt mest intense – og det er terningkast seks i min referanse-verden.
Men det freser og sparker ikke helt ut av kontroll. Platen er innspilt og produsert av Jesper selv i tett samarbeid med Björn Petterson i studioet hjemme i Brunnsvik. De viser sammen med resten av bandet musikalsk kløkt når de porsjonerer ut de mange musikalske virkemidlene med nennsom hånd. Det er mye dynamikk, jøss bevares – der blåserrekka fra Brunnsvik Horns stadig får briljere – men det er også grep som lar melodiene, gode musikere og Jespers stemme få stå tydelig frem. Og han har en stemme med særpreg som virkelig løfter uttrykket.
Han supplerer forbildenes fylde og pondus med ungdommelig pågangsmot og en frisk tilnærming: Som nevnt litt «Hiatt-sk» i dypet, en pent pyntet Van Morrison oppover i registeret, og litt Eric Gadd i topp/falsett (oj – der kom det en svenske igjen): Gir det mening? Tja, si det – du får nesten lytte selv. Dette er et musikalsk landskap hvor mange har sine egne referanser og favoritter – men jeg kan garantere at Jesper Lindell finner sin plass om du gir han litt tid. Og kanskje ses vi på konsert?
