På slutten av 70-tallet var det tre punkband som rula Britannia: Sex Pistols, The Clash og The Jam. I dag er det bare en av gutta fra disse legendariske bandene som fremdeles ruler: The Modfather himself, Paul Weller.
Alle trenger et skikkelig spark i ræva. Når Weller tenker på fortiden, tipper jeg han sender Chris Perry noen varme tanker. Perry som foruten å signe The Jam til Polydor (han ble tipset av Shane MacGowan), ga bandet klar beskjed om at låtene de jobbet med var «shit». Uten Perrys kraftsalver, produsent Vic Coppersmith Heavens pedagogiske evner og et brukt eksemplar av The Kinks’ «Something Else», ville neppe bandets tredje album, «All Mod Cons», aldri nådd klassikerstatus.
Bandets første to skivene, «In The City» og «This Is The Modern World», er fylt med riff hentet fra britiske storheter som The Who og Dr Feelgood. Det hører også med til historien at riffet på The Jams første singel, «In The City», var så knakende godt at sleipingene i Sex Pistols rappa det for deretter å gjøre det til hovedattraksjonen på sin egen «Holidays In The Sun».
Etter en katastrofal turne i USA og helslakt av «This Is The Modern World», skulle det vise seg at The Kinks’ «Something Else»var nettopp something else. På en plate fylt med klassikere som «Waterloo Sunset», «Afternoon Tea» og «Death Of A Clown» falt Weller og hans kumpaner pladask for åpnigslåta «David Watts». Og vips hadde The Jam en ny singel som nok en gang åpnet ørene til det britiske folk. En singel bestående av to låter, en coverversjon av «David Watts» og «’A’ Bomb In Wardour Street»
Selv om The Jams neste album, «Setting Sons», etter min mening er deres beste, er det ingen tvil om at «All Mod Cons» var et musikalsk vendepunkt for bandet. Kombinasjonen av rolige låter som «English Rose» og «Fly» og Wellers krasse tekster, satte en helt ny standard som ble fulgt opp på bandets tre siste album. «To Be Someone (Didn’t We Have A Nice Time)», «Mr Clean», «’A’ Bomb In Wardour Street» og «Down In The Tube Station At Midnight» er definitivt blant Wellers beste. Tekstene på de to sistnevnte er i en klasse for seg. Tekstet der Weller tar et oppgjør med sin egen tid og retningen punkbevegelsens hadde tatt.
Where the streets are paved with blood
With cataclysmic overtones
Fear and hate linger in the air
A strictly no-go zone
I don’t know what I’m doing here
’cause’ it’s not my scene at all
Selv om Paul Weller har gitt verden mange gode stunder etter at han oppløste The Jam i 1982, savner jeg likevel den intense unge mannen som raste rundt på moped i Woking såpass mye at perioden med The Jam trekker det lengste strået i konkurransen «Weller på sitt beste». Når det er sagt; jeg har alltid hatt sansen for de to første skivene til Wellers andre band, The Style Council, og flere av modfaderens soloskiver. Særlig The Style Councils andre album, «My Favorite Shop», der Maggie Thatcher får så hatten passer, er Weller på sitt beste.
Er du en av dem som fremdeles drømmer om en gjenforening av The Jam, bør du ta deg en kald dusj så raskt som mulig. Da Mojo intervjuet Weller på slutten av 2000-tallet om en mulig gjenforening, var Weller rimelig klar i sin uttalelse:
«That would never fucking happen in a million years, mate. I’d have to be fucking lying in that gutter covered in piss and starving with my children totally potless for me to even think about it».
