Plateanmeldelse: Daniel Romano – «Finally Free» (album)
Han raser ikke ut av startblokkene denne gangen, den godeste Daniel Romano. Der han tidligere har servert sjangerlekende og umiddelbart fengende country- eller pop-låter, leveres det denne gangen et album bestående av ni folk-låter marinert i små psykedeliske øyeblikk, messende vokal og kryptiske meddelelser om kosmos, kjærligheten og friheten. Tror jeg da.
Låtene flyter over i hverandre, tekstlinjer og låttitler gjentas i andre låter; et vell av instrumenter, små lydplukk og vokalfraseringer pryder melodiene som Daniel denne gangen har kommet opp med. Det har tatt noen dager å komme inn i denne platen, spesielt med tanke på hvor iørefallende fjorårets «Modern Pressure» var. Som en kamerat utbrøt: «Har Daniel Romano laget en ‘grower’?» Ja, det har han! Blir den bedre, litt som en god vin eller en saus som koker godt og lenge? Ja, det gjør den!
Det er nesten ikke noe poeng i å nevne enkeltlåter her. «Finally Free» inntas best i ett jafs, eller kanskje helst i en litt mer meditativ form. (Ja, det er greit å reise seg opp og snu plata hvis du lytter til den på vinyl). Hvordan låter det mer spesifikt da, spør du kanskje? Vel, plata er tatt opp med en 4-spors opptaker og bare en mikrofon midt i rommet. Daniel har spilt alle instrumenter selv. Det er akustiske gitarer, smeltende trommer, tamburiner, små orgelsnutter her og en sjelden gang en litt skurrete el-gitar der. I sentrum får vi Daniels vokal som nær sagt er et eget instrument. Det er skjønnsang, falsettsang og falsksang. Fremfor alt er det følelser og stemninger som formidles.
«Finally Free» er altså et album der lydbilde og stemninger står i fokus. Det er en vakker plate, men også en krevende lytteopplevelse. Det er en plate der man får mye igjen ved å investere en del tid. Jeg vil tro den kommer til å bli møtt av både stående ovasjoner og besk kritikk. Det er i hvert fall en plate det er vanskelig å være likegyldig til. Som Daniel synger i platas siste låt: «There’s beauty in the vibrant form».
