Plateanmeldelse: Bleachers – «Bleachers» (album, 2024)

Det amerikanske bandet Bleachers (fra New Jersey) er i praksis artistnavnet til låtskriveren og plateprodusenten Jack Antonoff med bakgrunn som gitarist/trommis fra bandet Fun og før den tid som sanger i indiebandet Steel Train. Han har også jobbet som låtskriver og produsent for en rekke storheter innen amerikansk musikk, Taylor Swift og Lana Del Rey inkludert (Lana gjør også en aldri så liten gjesteopptreden på låten «Alma Mater»).

Besetningen i soloprosjekt som dette har det med å variere litt, det gjelder også i tilfelle «Bleachers». Like fullt er de ute med sitt fjerde og selvtitulerte studioalbumet. Fra før har de gitt ut «Strange Desire» (2014), «Gone Now» (2017) og «Take the Sadness Out of Saturday Night». Sistnevnte fikk mye skryt her i Popklikk da den landet i 2021.

Mange av låtene på «Bleachers» er skrevet i kompaniskap med svenske Patrik Berger (født i Uppsala). Berger fikk sitt gjennombrudd som produsent etter sitt samarbeid med Robyn, han har også jobbet med blant andre Lana Del Rey, og hadde en finger med i spillet også på Bleachers/Bruce Springsteen-låten «Chinatown» (2020).

Men tilbake til det nye albumet: «Bleachers» høres ut som et barn av The 1975 og The National. Åpningslåta «I Am Right On Time» ville for eksempel passet perfekt inn på et hvilket som helst The National-album. Bartees Strange er forresten kreditert som låtskriver på denne glimrende låten.

«Modern Girl» blir litt hektisk, men «Jesus Is Dead» er en fin alternativ-poplåt. «Me Before You», «Alma Mater» og «Isimo» fortsetter i det samme gravalvorlige poplandskapet. Sammen med den litt lettere, synth-poplåten «Tiny Moves» låter det veldig likt The 1975. Oppskriften er tunge doser med 80- og 90-tallet og mengder av ‘more is more’.

14 låter og nærmere 50 minutter med musikk er i overkant generøst i disse tider, men produksjonen er smekkfull av smarte grep og fiffige detaljer for feinschmeckere. Enkelte detaljer på siste halvdel av plata er ikke like fiffige, som for eksempel den drøye bruken av auto-tune på sistelåten, «The Waiter», mens gospelen «Ordinary Heaven» er en opptur.

«Bleachers» er et album som varierer mellom det brilliante og det litt aparte, men Antonoff skal ha for det uformelle og morsomme selvportrettet på omslaget – som overhodet ikke står i stil med musikken på dette albumet.

Foto: Dirty Hit (Records )