Tittelen på Beechwoods nye plate, «Songs From The Land Of Nod», har en vag bibelsk referanse. Albumet gir assosiasjoner til punk og psykedelisk musikk, med en forvirret og ruset Noddy i en marerittversjon av Lekeland. Eller henspeiler tittelen på tilstanden av forbruk og apati som er så karakteristisk for vår tid?
Først og fremst går tankene i retning av søvn eller å døse av. Heldigvis gjør jeg ikke det, for bandet er både pågående og oppegående. I alle fall med å omgruppere liggestolene! Vi undersøker om rock fremdeles har en autentisk relevans i New York, og om det henger igjen et hint av fløyel i draget fra undergrunnen.
For har ”Det Store Eplet” blitt like spennende som et middels stort og skinnende Granny Smith i fruktdisken på Meny?
Men under en uendelighet av kjedebutikker og nye fortauskafeer, lever rottene fremdeles, lik mark som vrir seg rundt kjernen i eplet. Og Beechwood er et nytt bekjentskap fra New Yorks bakgater. En trio som med truende elementer av kaos lever og puster New York City.
Dette er gruppas andre album. Bandet består av sanger og gitarist Gordon Lawrence. Bak trommesettet finner vi Isa Tineo som også korer fint. Sid Simons spiller bass. Navnet er tatt fra gata Lawrence bodde som barn, og hvor de begynte å spille sammen. Dette er unge menn som har spilt sammen siden ungdommen. På omslagsbildet er de fotografert ute i gatene hvor de vokste opp med rullebrett og få ambisjoner. For disse gutta er å spille i band en alvorlig sak.
Det er storbyens puls som binder låtene sammen, i et moderne urbant uttrykk for rockens urkraft og ambisjon. Plata har en udefinerbar New York stemning, selv om inspirasjonskildene er flerfoldige. Musikken gir meg en følelse av resirkulert garasjerock og punk med litt skumle sekstitall vibrasjoner, men stort sett på en veldig god måte. For det virker friskt, ektefølt og absolutt fengende. Bandet er nok best i konsert på en liten lokal scene, og plata gjengir det uttrykket godt.
Av og føles det som om alt løser seg opp, før det faller sammen igjen. Dette er enkle låter, hvor gitarakkordene er førende og brekker med akkurat passe vreng. Men Lawrence tråkker hardt på fuzzboksen fra tid til annen. Han gjør også en røff slidegitar, som kan minne om Syd Barrett.
Sammen med de lette og nesten søte vokalharmoniene gir det et velkomment særpreg.
Bassen ligger arbeidsom under hele veien og holder gruppa på plass. Trommene har et sterkt nærvær av punk. I studio er Beechwood utvidet med diskret orgel og tangentspill. Men det høres ikke helt integrert ut. Det gir farge, men med en uklar klang som jeg ikke synes blender helt. Lyden på plata er samtidig litt diffus og tåkete.
«Songs From The land Of Nod» har garasjerockens entusiastiske engasjement kombinert med en litt lummer følelse av pop og sekstitall, mest som et ekko, i en stram og klaustrofobisk eim av New Yorks bakgater.
Plata åpner med «Ain’t Gonna Last All Night», som vel må sies å være en underlig defensiv låttittel fra unge menn. Men det er en fin låt, med en lett søvnig kvalitet, som seg hør og bør.
«I Don’t Wanna Be The One You Love» kombinerer punk og garasjerock med pent overstyrte gitarer. «C/F» har en melankolsk nyanse i retning Velvet Underground. Men denne kombinasjonen av to akkorder har alle band til alle tider spilt en variant av. Selv om jeg ikke liker stoffromantikk har Heroin Honey en flott melodi og skiller seg ut, og er en låt jeg gjerne vender tilbake til.
De gjør en cover av Kinks «I’m Not Like Everybody Else». Det høres ut som de mener det. Det er jo en god ting, men det blir kanskje litt infantilt. «This Time Around» gir en akutt følelse av å sitte på en spinnende karusell uten mulighet for å kunne komme seg av. Akkordprogresjonene skifter farge mellom lys og mørke, som psykedeliske lysprojeksjoner mot en fuktig kjellervegg. Her synes jeg de møter tidlig Pink Floyd på en uventet reise tilbake i tid.
«Melting Over You» er punkrock med en lett nostalgisk aura. På de tre siste låtene; «Pulling Through», «All For Naught» og tittel-låta reiser vi igjen tilbake i tidsmaskinen med forvrengte gitarer, fortettet stemning i interessante låter under en antydning av sjelens mørke natt.
«Songs From The Land Of Nod» er akkurat passe lang, med kraft og inspirert ung tilstedeværelse. Gruppa har en teft for gode låter, i en frimodig autentisitet med respektløs begeistring for sine forbilder. Og for disse gutta er rock fremdeles en nødvendighet!
