Plateanmeldelse – The Liminañas: Shadow People
Der den søte akustiske psykedelia-visen “Pink Flamingos”, i sånn forsiktig Syd Barrett-modus, avløses av “Trois Blancs”, som med insisterende monotont komp innlemmer sin Serge Gainsbourg-inspirasjon til fulle (hør for eksempel SGs “Bonnie & Clyde”), har du kvintessensen av det fargerike rock-idiomet perfeksjonert av det franske ekteparet (?) Marie og Lionel Liminaña.
De to har rotet rundt i garasje/psych-land i snart ti år – uten at så mange, tror jeg, meg inkludert, har oppdaget dem. Deres sjette album “Shadow People” bør skaffe dem et stort internasjonalt publikum!
Den påfølgende instrumentalen, “De la par des copians”, illustrerer poenget ytterligere: mer enn et hint av stemningstyveri fra den legendariske spaghetti-western-kongen Sergio Leones klassiske soundtracks: trompeter, surfgitarer med tremolo, smakfulle lydkulisser mant fram over et nærmest transcenderende komp. Surfgitar-elementet typisk for Leone dukker for øvrig opp i flere av instrumentalkuttene, som utgjør en drøy halv håndfull her.
Det er et fantasifullt og variert musikalsk landskap på “Shadow People”. Før den alt nevnte avslutningen har vi for eksempel vært innom en New Order-kloning av en låt (eks-N.O-bassist Peter Hook gjester!), og andre utsøkte gjesteopptredener fra blant andre Andrew Newcombe (fra Brian Jonestown Massacre), som også er platas produsent, og skuespiller Emanuelle Seigner.
Gjennomgående er kompet insisterende, repeterende og suggererende: den instrumentale en-akkord-åpningslåta, “Ouverture”, kunne vært en Bob Hund-låt! Assosiasjonene her går også til 90-tallets Death in Vegas og selvsagt Alan Vegas Suicide. Ellers er det sentrale referansepunktet Velvet Underground/Nico – men med flere farger i paletten; som de to vokalene i tittelsporet, med Emanuelle Seigner, og beatleske aaah-koringer.
“Istanbul is Sleepy” kjører “I’m Waiting for the Man”-modellen til fulle, komplettert med skjeve orgellyder og suggererende, monotone gitarer – det sitter som et eh… skudd.
Utfordringen med musikk som omfatter så mange ulike inspirasjonskilder er å uttrykke en helhet, en samlende identitet. Det spesifikt franske gir god drahjelp her; den herlige anglo/franske språkvekslingen gir naturlig variasjon. Men det er også noe cinematisk, sjangerlekent, spesifikt fransk og – tør jeg si det uten å virke klisjéfylt – sexy, som gjennomsyrer hele plata.
