Den 29 mai var det 51 år siden Crosby, Stills & Nash debuterte med “Crosby, Stills & Nash” (1969).
Tekst: Martin Johannessen
David Crosby hadde hatt enorm suksess med The Byrds, men forsvant ut av bandet i 1968. Stephen Stills hadde vært med på et par meget gode plater med Buffalo Springfield. Graham Nash hadde gitt ut flere fine plater med The Hollies.
Crosby, Stills og Nash var en trio med meget sterke låtskrivere og vokalister.
Det var ikke dermed sagt at trioen gikk inn i et friksjonsfritt samarbeid, men god musikk ble det likevel. Imponerende bra faktisk.
Graham Nash forteller: “We were new friends discovering new parts about each other and we had songs. And we had the ability to translate those songs into records that was astounding and we knew it.”
Plate er spilt inn i Wally Heider’s Studio III i Los Angeles med bandet som produsenter. Og Ahmet Ertegün står oppført som “spiritual guidance”.
“When we walked out of the studio with that two-track under our arm, we knew what it was going to do. We knew that it was going to be a hit. We knew that we had nailed something that wasn’t really that popular kind of then. It was all Led Zeppelin and Jimi Hendrix and stuff and here comes this little acoustic record,” sier Nash.
Sammen med for eksempel The Byrds sin “Sweetheart of the Rodeo” (1968) og The Bands “Music from Big Pink” (1968) bidro denne debuten til Crosby, Stills & Nash med å endre det musikalske landskapet helt på slutten av 60-tallet.
For det er jo ikke en rein country-plate. Her er det litt rock, folk og country og til og med litt jazz. Og veldig mange veldig fine vokalharmonier.
Det var ikke sånn at alle artistene spilte på de andres låter, og den som trakterte flest instrumenter var Stephen Stills. Han spilte det meste både på egne låter og de andres; bass, orgel, sologitar og akustisk gitar. Men ikke på alle låtene. Stills forklarer: «The other guys won’t be offended when I say that one was my baby, and I kind of had the tracks in my head.”
Plata er full av godbiter. “Hopelessly Hoping” er nok en av de store favorittene i mine ører. Låta er skrevet av Stephen Stills og er deilig krydret med noen av 60-tallets lekreste harmonier. David Crosby forteller: “I loved it as a song and I loved what happened with it. We got very lucky, very fortunate with the harmonies on that one.”
“Long Time Gone” er en annen favoritt skrevet av Crosby etter mordet på Bobby Kennedy i 1968: “I wrote that right after they assassinated Bobby Kennedy. It was a result of losing him, of losing John Kennedy and Martin Luther King. I started to feel overwhelmed. It seemed as if it was ballot by bullet.”
“Wooden Ships” er også kul. Hele plata er kul. Det er en sånn plate der du oppdager nye ting stadig vekk. Det er en imponerende god produksjon som har holdt seg i over 50 år. Det er slett ikke verst! Plata gjorde det veldig bra og kom helt til 6. plass i USA.
På slutten av året hadde de fått med seg Neil Young. De opptrådte på Tom Jones TV show og fremførte «Long Time Gone» med Tom Jones på vokal. Og året etter ga de ut “Déjà Vu” og erobret selveste førsteplassen i USA.
I august 1969 sto de på scenen på Woodstock-festivalen. Se “Suite: Judy Blue Eyes” her:
https://youtu.be/-azgwfnZu7c
Les også: Track by Track: Crosby, Stills & Nash on Their Self-Titled Debut https://www.rollingstone.com/music/music-news/track-by-track-crosby-stills-nash-on-their-self-titled-debut-243873/
