At Popklikk-redaksjonen, representert av Espen (den eldre) og Espen (den yngre), ikke rakk å få med seg hele settet til Julianna Riolino, skyldtes i all hovedsak et par interessante samtaler på vannhullet Bonanza. Men, vi var definitivt på plass lenge nok til å konstantere at det Riolino og bandet leverte holdt høy klasse.
Tekst og foto: Espen A. Amundsen og Espen D.H. Olsen
Da Daniel Romano’s Outfit entret scenen, var det akkurat den samme gjengen som møtte opp. Den eneste forskjellen var at Romano og Riolino hadde byttet plass, og at sistnevnte ikke var utstyrt med el-gitaren hun hadde hamret løs på noen minutter tidligere.
For Daniel Romano’s Outfit består, akkurat som Fleetwood Mac, av to kjærestepar og en trommis. Daniel Romano og Carsen McHone og Julianna Riolino og Roddy Rosetti (bass) er parene, og broren til Daniel, Ian Ski Romano, spiller trommer. Og sånn sett kan de på et blunk bli opptil flere band. Noe Popklikk synes er en usedvanlig effektiv og kreativ måte å jobbe på.
At Popklikk satte ekstra stor pris på Rosettis stil må nevnes. For utstyrt med bart, t-skjorte med navnet til Rick Danko klistra på brystkassa og god antydning til sleng i buksene, fikk han oss umiddelbart til å tenke på James Taylor og kleskoden på den amerikanske vestkysten sånn cirka 1974. Kappen til trommis Romano må også trekkes fram som et artig innslag.
Fordi dette var yngstemann sitt fjerde møte med Daniel Romano, var han ganske godt forberedt på hva som var i vente da Romano skrenset fram til mikrofonen. For eldstemann derimot, som kun har hørt platene til mannen, ble åpningen på konserten en nærmest sjokkartet opplevelse. Den frenetiske og svært energiske åpningslåta «Nocturne Child», der Romano og gjengen ga absolutt alt (og litt til), sendte Espen (den eldre) umiddelbart rett til rockehimmelen. Ved å skru opp hastigheten minst tre hakk sammenlignet med albumversjonen, spurter bokstavelig talt både låta og bandet av gårde i et forrykende tempo inn i de neste låtene.
Etter en øsepøs-versjon av «Green Eye-Shade», som etterhvert gled elegant over i en relativt behersket og knallsterk versjon «The Long Mirror Of Time», var Espen (den eldre) så eksaltert og opprømt at han, uten å merke det selv, vekslet mellom å smile, le og slå seg på knærne. Da han fortalte Espen (den yngre) at han følte at han var på konsert der også musikken til Alice Cooper, Meat Loaf/Steinman og The Ramones rett som det var dukket opp i bevisstheten, ristet yngstemann lett oppgitt på hodet. Grunnen til at eldstemann kjente på Meat Loaf-vibben skyldtes i all hovedsak de heftige vokale bidragene til McHone og Rialino.
En ting Popklikks to utsendte kunne konstatere underveis i konserten er at rocken på ingen måte er død. Noe vi selvfølgelig allerede visste, men om noen fremdeles skulle være i tvil er det bare å møte opp på en Daniel Romano-konsert. En fyr, som etter å ha sendt en versjon av «First Yoke» rett til himmels, overlot mikrofonen til kjæresten sin, Carson McHone, som blant annet svidde av en kraftfull versjon av sin egen «Hawk’s Don’t Share».
Versjonen av publikumsfavoritten «When I Learned Your Name» satt som en kule, selv om dagens høydepunkt muligens var en vanvittig tøff – og annerledes – versjon av «Modern Pressure», med fantastiske bidrag fra duoen McHone/Rialino.
Etter en kort pause fikk vi en nydelig og dempet versjon av «Empty Husk», før bandet avsluttet med bruddstykker fra Romeros siste utgivelse, «La Luna».
Konserten på Rockefeller var kort, konsis og rett i fleisen. Gjennom så godt som hele konserten fyrte bandet på alle sylindre – vi snakker destillert rock’n’roll på sitt aller beste. Låtene ble spilt i et forrykende tempo, og skilte seg derfor ganske mye fra album-versjonene. Og Popklikks to utsendte bare elsket det – både senior og junior frydet seg fra start til slutt. Popklikk bruker som kjent ikke terninger, men vi var enige om at «full pott» var et passende uttrykk da vi vurderte konserten på vei hjem. Vi var også enige om – fordi alle i bandet var så energiske og bød på seg selv – at konserten også opplevdes som et svært underholdende rock’roll’roll-show.
Da vi stod på t-bane-stasjonen begynte vi også å fable om det vi hadde opplevd kunne sammenlignes med en religiøs opplevelse, og at alle som elsker musikk fortjener en kveld med Romano og gjengen. Ja, mot slutten av samtalen, diskuterte vi sågar at det vi hadde opplevd kunne sammenlignes med en pilgrimsreise som – om man virkelig elsker musikk – burde være en obligatorisk øvelse – altså at man minst må få med seg en Daniel Romano-konsert mens man vandrer her på jorden. En artig, men muligens noe ambisiøs tanke, som ganske raskt ble puttet i den berømte skuffen.
