Konsertanmeldelse: Israel Nash – Røverstaden, tirsdag 6. februar 2024.
Da jeg kåret fjorårets beste utenlandske plater, landet Israel Nash’ «Ozarker» på en meget pen andreplass kun slått av The Tubs. Med tanke på at jeg også setter stor pris på flere av Nash sine tidligere utgivelser, og da kanskje spesielt «Barn Doors And Concrete Floors» fra 2011, var forventningen skyhøye før mitt første møte med den hårfagre mannen med cowboyhatt og bandet hans.
Tekst: Espen A. Amundsen Foto: Herman Berg
Etter en lett dramatisert og iscenesatt start der bandmedlemmene ruslet inn en etter en og begynte å traktere sine instrumenter, entrer Nash som sistemann scenen til stor applaus. Også brakte det løs med åpningslåta fra nyvinningen «Ozarker», knallsterke «Can’t Stop». En fin versjon som ble avløst en enda fine versjon av tittellåta.
At det låt fett og var slagferdig er det ingen tvil om, men lyden var skrudd så høyt at undertegnede, for første gang i sitt liv, måtte ty til ørepropper. Hadde volumet vært skrudd ned et par hakk hadde man sluppet øresus og at detaljene i lydbildet krasjet med betongveggene.
Men, bevares, at Nash og gjengen entret scene for å trøkke til med vaskeekte sydstatsrock der gitarene i stor grad fikk stort spillerom, var på ingen måte uventet. En gjeng der særlig gitaristen Joey McClellan og Eric Swanson, sistnevnte bidro både på keyboard, steelgitar og elgitar, fikk utfolde seg. Førstnevnte, med iPhonen i baklomma og plekteret parat, kjørte på med en rekke imponerende gitarsoloer og mye strøket gitararbeid.
At låtene fra «Ozarker» fikk stort plass var et stort pluss, men Nash krydret også på fint vis med lekre versjoner av låter fra både «Rain Plain» (2013) og «Lifted» (2018). At han kun kjørte en låt fra «Barn Doors And Concrete Floors», er forståelig med tanke på lydbildet, selvom jeg gjerne skulle hørt flere låter fra akkurat den skive.
Nash brukte undervis mye tid på å henvende seg til publikum, noe som ble tatt svært godt i mot. Han snakker mye om naturen og det spirituelle, og om håpets rolle i den tiden vi lever i. Fordi bandet ofte fylte på med lett buldrende instrumenter, og da spesielt keyboard og steelgitar, når Nash kommuniserte med publikum, oppstod det av og til stemninger som kunne vært hentet rett ut fra en «True Detectives»-episode.
Selvom tankene ofte går til artister som Tom Petty og Bruce Springsteen på platene til Nash, høres han og bandet mer ut som en fin blanding av Allman Brothers Band og Eagles ispedd små doser Gram Parsons og Leon Russell når de oppholder seg på en scene. Noe som kanskje kom best til utrykk i låter som «Shadowland» og «Rexanimarum».
Da Nash og Swanson i en kort periode stod alene sammen på scenen og fremførte ypperlige og hudløse versjoner av både «Lost In America» og «Rolling On», gikk defintivt gåsehudalarmen amok hos denne skribenten. Vi snakker topp stemning og antydninger til endorfinsjokk.
Da Israel Nash og gjengen hans forlot scenen etter cirka 1 time og 45 minutter, kunne de gjøre det med hodene høyt hevet, for dette ga definitivt mersmak.
