Den første gangen jeg hørte den gamle Supergrass- gromgutten Gaz Coomes’ nye album ”Matador”, ble jeg egentlig litt skuffa. Jeg fant verken fyrverkeri eller konfetti, og låtene virket blodfattige.

Nå, to uker senere, har jeg skiftet mening. Etter noen få gjennomlyttinger, begynte ”Matador” å utfordre meg. Låter som tidligere hadde holdt kjeft, begynte sakte men sikkert å sparke meg på kroppens ømmeste steder. Ikke hardt, men nok til å få min fulle oppmerksomhet.

Det startet med at energiske ”The English Ruse”, nektet å slippe taket. Etter at den hadde rullet rundt i kroppen som en full sjømann noen dager, begynte ”The Girl Who Fell To Earth”, ”Detroit”, ”20/20” og ”Seven Walls” å blomstre samtidig som snøen falt utenfor vinduet mitt. At tankene går til Bowie, Elbow og ett og annet Britpop-band er neppe tilfeldig.

Gaz Coomes har laget en jevnt over fin plate med mange småsnertne øyeblikk. Spør du meg kan Matador” sammenlignes med å rusle en tur med bikkja etter å ha drukket et par Gin & Tonic. Ganske trygt, en anelse snålt, men først og fremst ganske så deilig.