Plateanmeldelse: Kung Fu Girls – This is the Kung Fu Beat (album, reutgivelse på vinyl)
Søndag 24. februar var noen titalls grånende rockere ispedd nysgjerrige fra den yngre garde samlet på Kulturhuset for nok en seanse med Classic Album Sundays. Anledningen denne gang var utgivelsen av Kung Fu Girls’ klassiske debutplate «This is the Kung Fu Beat» på vinyl. Albumet kom ut i 1993 og led da samme skjebne som mange andre plater på den tida; den ble kun utgitt på CD (og som bandleder Andreas «Dez» Grøtterud lakonisk sa det: Sony vurderte også å gi den ut på minidisc…!).
Det var i det hele tatt en kveld i nostalgiens tegn, og ikke noe galt med det når en plate mange hadde et sterkt forhold til for en stund tilbake på ny får oppmerksomheten den fortjener. For de som ikke kjenner til det, så er Classic Album Sundays en slags plateklubb der klassiske og viktige plater blir diskutert av bransjefolk, fans og gjerne artisten selv når det er mulig. Etter en liten innledning spilles platen i sin helhet på et meget vellydende hifi-anlegg, med dempet belysning og oppfordring om å hengi seg til lyden, uten mobile duppeditters distraksjoner.
Vi var noen som lurte litt på hvordan det ville være å lytte til den støyete fuzz-popen til Kung Fu Girls på et stereoanlegg høyt oppe i såkalt high-end. Hva skal man si? Det låt… STORT! Kung Fu Girls’ skurr, støy, fuzz og iltre trommer låt fantastisk, ikke minst fordi vinylutgaven begått av Hærverk Industrier holder høy kvalitet.
Kung Fu Girls var en del av et miljø av band som Anal Babes, Turboneger og Astroburger i Oslo på 80/90-tallet. Dette var en tid da Oslo var «usannsynlig stygg» som Dez sa i intervjuet. Det fantes mest slitne barer og klubber og konsepter som håndverksøl, økologiske salater og bysykler var veldig fjernt fra virkeligheten. Dez kunne fortelle at tre av gutta i bandet hadde bakgrunn som skatere (som jo var en tung motkultur på den tida), mens trommeslager Thor, «han var fra Raufoss»…
Musikalsk skilte Kung Fu Girls seg ut med å spille melodiøs fuzz-pop. Ja, det var bråkete, men også slående catchy og meloditungt, som Kristopher Schau påpeker i albumutgivelsens «liner notes». Hvem bandet egentlig var inspirert av ble ikke helt klart for meg under lanseringen, men at de var misfornøyde med ståa i norsk musikk på den tiden er det lite tvil om. De fikk heller ikke noe gratis fra musikkpressen, treerne og firerne florerte i anmeldelsene av plata.
«This is the Kung Fu Beat» var en fantastisk kul plate i 1993 og låter forbløffende friskt også i 2019. Låter som «Self-Confidence», «Maria is Beautiful», «Nineteen Years», «Unknown Pearl» og «Vinnie» er like catchy nå som da. Vokalist Dez synger som om alt står på spill og understøttes av et band med sans for nynnbare melodier, bitende tekster og en tight rytmeseksjon i bånn.
Classic Album Sundays og Hærverk Industrier fortjener skryt for å ha dratt «This is the Kung Fu Beat» litt fram fra glemselen. Vinylutgaven er forseggjort og av høy kvalitet både i omslag og lyd. Den er utgitt i 500 eksemplarer, så de som er interessert bør nok handle ganske raskt. Denne popklikkeren har fått plata i hus, gleder seg stort og forteller ungene historier om bandet med det utrolig kule Bruce Lee-omslaget. Fuzz på!
