PLATEANMELDELSE: Babylon Berlin – «Original Motion Picture Soundtrack» (album)

De fikk det til i siste liten. Den virker! Bryan Ferry spenner seg fast i tidsmaskinen og setter destinasjonskontrollen på Berlin i mellomkrigstida. Han rekker det akkurat.

Egentlig ser jeg ikke på TV lenger. Men da den tyske serien «Babylon Berlin» kom mot meg i full fart, måtte jeg bare kaste meg på toget. Ikke minst fordi dette er et livsfarlig tog, som også inneholder en skjult vogn, fulllastet med gull til Trotskistene i Istanbul. Men slik går det ikke.

Denne skildringen fra Berlin i 1929, med fiender på alle kanter, fanget meg fra første scene. En reise der alt oppløses i like deler aggresjon, smerte som fortapt ekstase. Alt vi holder fast ved – like til øyeblikket vi må slippe taket. Og musikken er strålende. Sang og dansescenen fra nattklubben «Moka Efti» i episode to gjorde tidlig inntrykk. «Zu Asche, zu Staub» er fengende og mørkt musikalsk teater i en oppdatert cabaret-tradisjon, som man altså kan danse til. Ikke så langt unna Grace Jones heller.

Filmskaperen Tom Tykwer har også hatt en viktig rolle i forhold til musikken, og har selv bidratt som komponist. For her er ingen ting overlatt til tilfeldigheter. 

Soundtracket er todelt. Første del er egenkomponert musikk, skrevet spesielt for serien, og som understreker et underliggende og tiltagende europeisk mørke. Dette er interessant i seg selv. Men det er den andre delen av albumet som er mest hørbart. 

Her finner vi tradisjonell jazz og dansemusikk fra «The Jazz Age», i respektfulle, men likevel freskt oppdaterte versjoner. Seriens husband Moka Efti Orchestra står sammen med The Bryan Ferry Orchestra for det meste av musikken. 

Dette gjøres på en utmerket måte. Purister må gjerne reagere, men i mine ører låter det først og fremst sprelskt fascinerende. Vil jeg høre original-innspillinger med Bix Beiderbecke eller Louis Armstrong får jeg heller gå et annet sted.

Et spennende grep er at Bryan Ferrys låter fra Roxy Music har en sentral plassering. Dette er for så vidt logisk da Ferry alltid har hatt en svakhet for det gamle Europas kulturelle miks av rastløshet og løssluppenhet. Men «Dance Away» gir ny mening i denne sammenhengen. Og sannelig swinger ikke herr Ferrari selv innom «Moka Efti» etterhvert også.

Ellers får vi livlig og livsbejaende sigøynermusikk samt innrøyka og beinhard realisme blandet med eskapisme fra den opprinnelige cabaret- tradisjonen. Her er det lett å høre hvor Brecht og Weill har røttene sine.

Et par kule blues-låter med Berlins egen «Guitar Crusher» gjør også inntrykk. Hvor autentisk dette er i forhold til perioden serien skildrer er jeg mer usikker på. Men det låter flott i sammenhengen. «Babylon Berlin» er en sjelden godt gjennomført tv-serie, med et soundtrack som står trygt på egne bein også.