Danskebåten 1985. I en lugar uten utsikt over havet. Det var tett – det var dunkelt – det var kassett. Og det var Johnnie
Eivind Ajer Bajer maste. Om og om igjen: «Sett den på igjen a’!!» For hver elefantøl som gled ned, kom forespørslene stadig tettere gjennom sigarettrøyken.
Den selvoppnevnte DJen lot seg presse. Vi spolte tilbake. Igjen og igjen.
Johnny – Johnny – Johnny!
https://youtu.be/5eUc7o5lmtY
Til slutt sto alle på hver sin køyeseng og hoppet opp og ned sammen med Johnny. «Go, Johnny, go. Go Go!» Vi danset oppover de mange trappene til dansegulvet på danskebåten. Godt i siget.
Ingenting, absolutt ingenting, kunne få stemningen i taket som Chuck. Vi danset rock’n’ roll til dårlig disco på et overfylt dansegulv av drita dansebåtere. Det gjorde inntrykk, ikke minst på vaktene. Men vi slapp akkurat unna.
For vi var jo bare glade. Det var det musikken til Chuck Berry gjorde med deg. Happy.
«If you tried to give rock and roll another name, you might call it ‘Chuck Berry!» sa John Lennon.
Han burde vite, som hadde spilt en rekke standard rock’n’ roll låter med The Beatles før de slo gjennom. Det er ingen andre artister som The Beatles har spilt inn flere coverlåter av enn Chuck Berry. «Roll Over Beethoven». «Rock and roll Music». Signert Mr. Rock’n’ roll himself.
Allerede i 1963 stjal The Beatles fra Berry. Basslinjen på «I Saw Her Standing There» ble hentet fra Berrys «I’m Talking About You». «Back In The USSR» er et svar på «Back In The USA», mens John Lennon tilstod at han hadde knabbet åpningslinjene på The Beatles-låten «Come Together» fra Berrys «You Can’t CatchMe». Straffen? Lennon måtte spille inn to Chuck Berry-låter, for på den måten å spille inn penger til rettighetshaveren – det hadde han neppe noe imot.
Jeg rakk heldigvis å se Mr. Rock’n’ Roll. Fire ganger. Én gang i hvert tiår. For Chuck holdt koken nesten hele veien inn.
For 30 år siden var det en varm julikveld i kjelleren på Chateau Neuf (Circus). Da var han kun 60 og kjørte duckwalk, den norske fansen fikk dundre løs på gitaren hans, og han var i strålende humør og inviterte publikum opp på scenen. Han var selvironisk rundt sin egen status som legende og rockegud. Og du verden som bandet spilte. Chuck hadde for en gangs skyld med seg et orkester med helamerikansk besetning: Johnnie Johnson på piano, George French på bass og Herman Jackson på trommer.
Ironisk nok var det nettopp Johnnie Johnson Trio Chuck Berry ble hyret inn som gitarist og vokalist til nyttårsaften 1952. Men det ble Chuck som ble stjernen, selv om de to fortsatte samarbeidet i mange år, både på scenen og som låtsnekrere. Det hele endte i et søksmål rundt årtusenskifte hvor Johnson krevde å bli kreditert og få royalty på flere av de mest kjente komposisjonene, som «No Particular Place to Go», «Sweet Little Sixteen» og «Roll Over Beethoven». Johnson kompet ofte på piano før Berry overførte sangen til gitar og skrev teksten. Johnson fikk aldri medhold i kravene – det var gått for lang tid.
Berry selv var kjent for å være både påholden med grunkene og ganske glad i penger. Han hadde sittet halvannet år i fengsel (1962-63) og studert regnskap mens han sonet. Det gjorde at han etter hvert fikk kontroll over økonomien og karrieren.
Dét at han tok med seg musikere på turné hørte til sjeldenhetene – som oftest ble det leid inn lokale musikere fra stedene der han spilte. Et slikt band var New Jordal Swingers som spilte med Berry på Rockefeller både i 1989 og 1993. Jeg kom kun til ekstranumrene på den ene av de to konsertene, det hadde blitt et litt for langt vorspiel, og Berry spilte sjelden mer enn timelange gigs.
Likevel fikk han plass til mange av låtene i settet, siden de fleste klassikerne kun varte to til tre minutter. Berry er vel kanskje mest kjent for gitarriffene, likevel er det de filmatiske tekstene og metaforene som gjorde ham til noe helt spesielt innen rocken. På 50-tallet var det langt fra vanlig med samfunnsrelaterte tekster. Han beskrev dagliglivet i USA, han henvendte seg til ungdom, ikke minst den hvite middelklassen som følte seg stengt inne bak bestborgerlighetens murer. I gjenkjennelige bilder beskrev han handlinger som kunne bety mer enn bare bilkjøring:
The Cadillac pulled up ahead of the Ford
The Ford got hot and wouldn’t do no more
It then got cloudy and it started to rain
I tooted my horn for a passin’ lead
The rain water blowin’ all under my hood
I knew that was doin’ my motor good
«Maybellene» why can’t you be true?
Den kanskje beste konsertminnet mitt er fra Sentrum Scene i 2007 hvor Berry hadde leid inn en lovende norsk pianist. Daniel Trustrup Røssing (den gang 22 år) fra Skogn hadde blitt oppdaget av den tyske manageren til Chuck under en lydprøve med Berrys rockerival Jerry Lee Lewis. Daniel fikk en unik sjanse til å bli med Berry på Europaturné. Den tok han godt vare på. Da Chuck introduserte bandet med flere av sine slektninger, inkludert datteren Darlin’ Ingrid Berry på munnspill/vokal og sønnen Charles Berry Jr. på gitar, avsluttet han introduksjonsrunden med en humoristisk tvist om sin nye, hvite bror på piano.
Røssing var på seks Europa-turneer og spilte i alt nesten 100 konserter med den amerikanske legenden i årene 2007/08.
Den kvelden inviterte Chuck en håndfull kvinnelige fans på scenen under avslutningsnummeret «Reelin’ and Rockin’» og sang en gnistrende duett med datteren Ingrid i det 15 minutter lange avslutningsnummeret.
Her er noen smakebiter fra Oslo-opptredenen i 2007:
Imponerende nok varte den aktive karrieren hans i 65 år. Den første hiten skrev han ikke før han var fylt 30, og dessverre holdt Berry på akkurat litt for lenge. Da han var i Oslo siste gang (2013) konstaterte Popklikk at karrieren hans nå var over. De store klubbene av noen hender traff ikke de rette strengene. Han bråstoppet midt i to sanger, og det ble hevdet at han hadde en konstant hikke som naturlig nok begrenset de vokale prestasjonene en smule.
Les mer om den siste opptredenen i Oslo.
Det ødela jo ikke for ettermælet, men slik kan livet fort bli når du passerer 87 år.
Cest La Vie.
https://youtu.be/d1oyvAMtFsk
Men det var altså Johnny B. Goode som var den aller største hiten hans. I hvert fall har den en åpning som er like gjenkjennelig som Deep Purples’ «Smoke On the Water» og Rolling Stones’ «Satisfaction». Og som alle klassiske låter er den mer enn inspirert av åpningssoloen på Louis Jordans «Ain’t That Just Like a Woman» fra 1946.
Låten var en dedikasjon til pianist Johnnie Johnson som ga Chuck mulighet til å bli proff musiker. Berry har vel erkjent at det fort kunne gått galt hvis ikke det hadde skjedd, han satt blant annet i fengsel i flere perioder av livet sitt. Johnson slet litt med alkoholproblemer i karrieren, så låten kan godt tolkes dit hen at gitaristen ba pianisten oppføre seg, spesielt når de var på turné.
Uansett; i Popklikk-redaksjonen har vi den siste uken spilt Johnnie hundre ganger. Minst. Chuck levde som en rock’n roller og ga seg aldri. Det eneste han ikke greide var å dø ung. Det er vi sjeleglade for.
