Plateanmeldelse (retro): «The Kinks Are The Village Green Preservation Society» – 2018 Remaster.
Etter at The Beatles hvite India-seiler hadde klappet trygt til kai, ankom denne høyreiste fullriggeren direkte fra London. «The Village Green Preservation Society» er Ray Davies mesterverk, og et album som krysset langt foran de fleste av sine samtidige.
Preserving the old ways from being abused / Protecting the new ways, for me and for you /What more can we do?
TVGPS (la oss kalle den det) var et modig alternativ til samtidas mer fargefulle vibrerende visjoner. I den forbindelse kan det være verd å nevne at The Kinks selv introduserte smått psykedeliske vibrasjoner allerede med «Fancy» to år tidligere. Men Ray Davies så seg sjelden tilbake. Med TVGPS tok han et skråblikk på samtida, sett fra låtskriverens høyst personlige og uavhengige ståsted, med refleksjoner over vennskap, ansvar og skjør menneskelighet. Plata har også sin andel av tidsriktige mellotroner og forsiktige orkesterarrangement, for de av oss som måtte ha svakheter i den retning.
I perioden fra 1966 og ut tiåret rant låtene ut av Ray Davies. Lillebror Dave, Pete Quaife og Mike Avory var som regel i nærheten, fikk fanget sangene og festet dem til bånd, når de ikke var opptatt på annet hold, med håndgemeng eller andre presserende interne stridigheter. Det er en underliggende følelse av rastløs nødvendighet som bærer disse sangene. For Davies selv gikk det på helsa løs.
Plata var opprinnelig tenkt som et soloalbum. Men Ray Davies uten The Kinks var og ble en utenklighet. Gruppa er her på sitt musikalsk beste, og løfter sangene med presisjon, kraft og intuitiv forståelse. Hør for eksempel Mick Avorys supereffektive markeringer på «Do You Remember Walter?». Studiomusikeren Nicky Hopkins bidrag på flerfoldige tangenter og klangbrett skal heller ikke undervurderes. Han var gruppas hemmelige våpen.
Ray Davies tekst og musikk i perioden1966 til 1968 er en sjelden sangskatt som med letthet kan sammenliknes med Dylans «Basement Tapes». Jeg ser for meg bandet samlet rundt pianoet i stua hjemme hos Ray og Rasa. Den unike tonen i stemmene til Ray og Dave. Og ikke minst de høye og løsslupne harmoniene, som på sin underlige måte også definerte gruppa. En tilnærming Neil Young senere videreførte på «Everybody Knows This Is Nowhere». Å høre Dave, Pete Quaife og kanskje også Rasa synge «la-la-la-la» sammenhengende gjennom «Wonderboy» er naivt magisk og sjeldent fengende. Den låta var John Lennons favoritt.
TVGPS hadde en kronglete sjøsetting. Plata var lenge forventet og etterlengtet. Men rekkefølgen på låtene ble gjort om rett før sommeren, og nye låter ble spilt inn, før skiva endelig kom ut i november, og da uten «Days»!
«Days» er kanskje den aller beste Kinks låta. Den er rett og slett helt perfekt. Komposisjonen, dynamikken, koringene og den bittersøte følelsen av brutt kjærlighet og samtidig uendelig samhørighet. Dette er tidløs popmusikk på sitt aller beste. Hvis du ikke blir rørt av «Days» skal jeg IKKE røyke sokkene mine, men derimot finne fram tropehjelmen, og trekke meg langsomt tilbake mot havet.
På en merkelig måte er TVGPS like mye sangene som ikke kom med på plata. I tillegg til «Days»og «Wonderboy» er dette elegante og underfundige låter, som «Berkeley Mews», «Misty Water» eller «Polly» om en unge kvinne på drift. Et tema Ray Davies ofte vendte tilbake til.
«She’s Got Everything» var B-siden til «Days». Dette er særlig smittende Kinks-punk (så smittende at en advarsel nok er på sin plass – vær forsiktig). Den ene gitaren er så sur at du bare må gape. Men de spilte inn så mange låter i denne tida, at en sliten gitar til eller fra, nok mest av alt var en nødvendighet.
TVGPS er Ray Davies fremste prosjekt. Han var på høyden av sin kreativitet med svimlende musikalitet og skarpe refleksjoner i sanger om vennskap, minner og fotografering. «People take pictures of each other, just to prove that they really existed.»
Jeg blir som alltid euforisk når jeg hører disse sangene, som «Starstruck» eller «All of My Friends Were There» om virkelig å gå på trynet. Og så gjøre det en gang til. Låter det kjent? Små juveler som «Phenomenal Cat», «Monica» og «Wicked Annabella», ligger skjult på andresida av albumet.
For denne plata satte en skyhøy standard. Årets jubileumsutgivelse må konkurrere med DeLuxe CD-versjonen fra 2004, som var strålende. Denne utgaven er kanskje hakket «krispere» (hvis det finnes et slikt ord) og ikke minst gjennomført utfyllende i sin fullstendighet. Og jeg? Fra nå av vil jeg bare skrive om plater som er minimum 50 år gamle, og like velsmakende som den beste årgangsvin.
Av uklare grunner var The Kinks i denne tida utestengt fra å gjøre konserter i USA. Tragisk; for det var nå de var på sitt sterkeste, til Ray brutalt møter veggen kreativt etter «Muswell Hillbillies». Med den fullførte gruppa sirkelen og var tilbake ved utgangspunktet. Den glimrende samleplata «The Kink Kronikles» fra 1972 kuratert for et nysgjerrig amerikansk publikum, presenterte The Kinks på sitt umiskjennelig beste. Det var med den jeg ble kjent med disse sangene.
Vel. Du kan få denne nye herligheten i en Super Deluxe Edition (Vinyl – 3LP + 5CD + 3 x 7») til litt over et laken. Her kommer jeg i erindring om en særlig kostbar Pink Floyd gjenutgivelse hvor den lykkelige eier også ble begunstiget med flere kulørte klinkekuler! Men The KinKs driver iKKe med sliKe narrestreKer. Derimot får du et utvalg sanger i stereo og mono, alternative versjoner, instrumentaler, en overture, demoer, intervjuer og alt annet som Kan tilfredstille den voKsne Kinks elsKer til jul.
God save the Village Green!
