Plateanmeldelse: The Last Hurrah(!!) – Modern Nostalgia» (album, 2023)
Hans Petter Gundersen (HP Gundersen) har gjennom mange år vært en usedvanlig viktig bidragsyter og mentor innen det norske musikkuniverset. Og nå er han her igjen med nok et herlig bidrag, denne gangen som foregangsmann og innpisker i The Last Hurrah(!!).
Tidligere i år var Gundersen, som blant annet er blitt titulert som «Bergensbølgens far», en svært viktig pådriver og kjentmann for Lars Lillo-Stenbergs glimrende soloalbum, «Everything Is Relative».
At Gundersen har valgt å legge inn to utropstegn i bandnavnet, føles helt på sin plass etter å ha hørt hans/gjengens femte album, «Modern Nostalgia». For dette er at album der pop, rock og country smeltes sammen på forbilledlig vis.
Foruten Gundersen, er Stein Inge Brækhus (trommer) den eneste andre musikeren som spiller på alle låtene på plata. Gundersen, som er hovedarkitekten bak sangene, bidrar i all hovedsak på mellotron og en rekke strengeinstrumenter. Hans innsats som «mellotronist» er et av mange høydepunkter på en plate som vibrerer av musikalsk overskudd.
At det vrimler av musikere og bidragsytere på «Modern Nostalgia», tilfører musikken både en følelse av eksklusivitet og lekenhet. Foruten nevnte Brækhus, dukker blant annet følgende musikere opp med knallsterke bidrag underveis: Nora Yuyue Zheng (guzheng), Mari Persen (fiolin), Maria Due (vokal), Tim Scott McConnell/Leadfoot (vokal), Foster Timms (vokal), Shane Alexander (vokal), Marty Rifkin (steelgitar), Kjartan Kristiansen (gitar), Leslie Arhen (tekster) og Gundersens kone og partner, Cecile Leganger (piano).
De tre åpningslåtene, drevet framover av Marie Dues varme og lett hypnotiske vokal, er alle sikre vinnere. Tre deilige poplåter som beveger seg i et musikalsk landskap der fransk sekstitallspop, country, barokkpop, psykedeliske vibber og lyden av Laurel Canyon dominerer lydbildet. Kombinasjonen av Dues vokal, Persens fiolin og Zhengs guzheng (et kinesisk strengeinstrument) på «Time Heals Wound», er musikalsk bullseye av aller beste sort.
Etter et fint avbrekk, der Due resiterer den franske lyrikeren Charles Baudelaires dikt «L’Albatros» – med Gundersens mellotron som følgesvenn, ryddes det plass til «I Do Believe»; en pop-perle fremført av Due akkompagnert av et lekent piano, nydelige koringer og en el-gitar som sender tankene til George Harrisons musikalske univers.
Instrumentalen «Modern Nostalgia» rundes av med flotte Beach Boys-vibber før Tim Scott McConnell avløser Due som vokalist på myke og lettbente «Paradise». En fin låt som etterfølges av enda finere og countryinspirerte «Dusty Road» med Foster Timms på vokal og Marty Rifkin på steelgitar.
Plata avsluttes med «Internett Troll» og «Healing», med henholdsvis McConnell og Shane Alexander på vokal. På sistnevnte bidrar Camille Davide med nydelig koring.
I min verden oppleves musikken på «Modern Nostalgia» som en fin miks av Jane Birkin, Serge Gainsbourg, Brian Wilson, Marianne Faithfull, George Harrison og Scott Walker, men det er kanskje bare meg. Det viktigste er at HP Gundersen og hans medsammensvorne har laget et album fylt med med så gode vibrasjoner at det er klin umulig ikke å bli musikalsk opphisset av det som må være et av årets fineste norske popalbum.
