Plateanmeldelse: The Artisanals – «Zia» (album, 2021)
Da jeg hørte den nye plata til The Artisanals, ble jeg først og fremt veldig glad. For man skulle nesten tro det det var et bestillingsverk fra meg. Og da kommer selvfølgelig godfølelsen umiddelbart. At jeg både titt og ofte tenkte på et av mine nye favorittband, SUSTO, er selvfølgelig ikke tilfeldig. Det har seg nemlig slik at The Artisanals frontfigur Johnny Delaware, spilte i nettopp SUSTO da de ga ut fantastiske «& I’m Fine Today» i 2017, et album jeg stadig vekk vender tilbake til.
Men nå spiller han altså i bandet med det rare navnet, The Artisanals, som akkurat som SUSTO, er fra Charleston, South Carolina.
Om man, som jeg, klarer å forestille seg en herlig miks av ikoniske artister som Bruce Springsteen, Tom Petty, George Harrison, Jackson Browne og The Eagles, og nyere band som Band Of Horses, SUSTO, Jonathan Wilson og The Tyde, er man farlig nær det musikalske uttrykket The Artisanals lener seg mot. Et musikalsk uttrykk som slår beina under sånne som meg.
Bandets selvtitulerte debutalbum dukket opp i 2018, og ble godt mottatt av opptil flere i Popklikk-redaksjonen, der særlig låter som «Angel 42», «Roll With It» og «Pound The Rock» fikk mye spilletid.
På oppfølgeren, «Zia», lykkes de stort sett med det meste. Vi snakker varm, lun og svært melodiøs sydstatsrock pakket inn i et atmosfærisk og forfriskende lydbilde. At det også er plass til både psykedeliske innfall og noen deilige gitarsoloer, er med på å gi musikken både særpreg og et ekstra løft.
Låter som «Always Taken Care Of», «The Road», «Plant The Seed» og «Violet Light» er så lettbente og melodiøse at de oppleves som en uimotståelig kombinasjon av heartlandrock og popmusikk. At sistnevnte sender tankene til både Springsteen og The Killers, er et kvalitetstegn i min bok.
Herlige «Way Up» hadde passet fint inn på nevnte «& l’m Fine Today», og på «Driftwood» beveger bandet seg langt inn i et deilig psykedelisk landskap. Åpningslåta, balladen «Fear To Fail», er av det svært vakre slaget.
Det er ingen tvil om at kombinasjonen av Drew Vandenbergs nydelige produksjon, bandets spilleglede og Johnny Delaware evne til å skrive kremlåter, har resultert i en plate som kommer til å begeistre meg i mange år framover.
Sånn er det med den saken. Over og ut.
Foto: Rootsy Music
