Plateanmeldelse: Ulf Lundell – «Tranorna kommer»
Fra tidlig på 80-tallet har jeg hørt mye på Ulf Lundells musikk. For meg har han, sammen med Eldkvarn og Thåström, fremstått som en musikalsk treenighet som nesten alltid har levert plater som har gitt meg enormt mye. Plater som er spilt både sønder og sammen.
Etter «Omaha» fra 2008 gikk det fem år før Lundell slapp «Trunk». Og så ble det ganske stille igjen. Et par live-plater, men intet nytt materiale. Før i fjor da han plutselig slapp et lite busslass med skisser/låter som ikke traff meg helt. Det ble rett og slett for mye og litt lite gjennomarbeidet.
Da «Tranorna kommer» traff meg fredag morgen, var ikke forventningene all verden. Nå, fire dager senere, er jeg fullstendig frelst. «Tranorna kommer» gör mej galen! For dette er – fanfare- Lundells beste album siden suverene «Club Zebra» fra 2002.
De sju låtene som utgjør plata er utarbeidede versjoner av fjorårets skisser. Sju låter pakket inn i et litt slentrende og tidvis røft lydbilde som kler låtene svært godt. Et lydbilde fylt med blant annet munnspill, fiolin, kassegitarer, viltre og hissige el-gitarer, mandolin, saksofoner, piano, synth, trompeter og deilige koringer. At Janne Bark, en av Nordens aller beste gitarister, bidrar er selvfølgelig helt gull.
Stemmen til Lundell er både myk og rå, og ordene som strømmer mot oss favner et stort spekter av følelser. Med ordene i sin makt veksler Lundell mellom å beskrive hverdagslige hendelser, store følelser og den politiske virkeligheten vi befinner oss i. Tekstene er fylt av alt fra lykkerus til uro for hva framtiden vil bringe.
Ulf Lundell høres først og fremst ut som seg selv, men tankene flyr likevel nå og da til artister som Bruce Springsteen, The Waterboys, Bob Dylan og Neil Young. Et av platas mest sjarmerende spor,«Sommarens vattenspridare», hadde passet fint inn på opptil flere Van Morrison-skiver. Vakre og tilbakeskuende «Klockorna» kunne glidd rett inn på Lundell-klassikeren «Evangeline».
Det finnes ingen svake spor på «Tranorna kommer». Alle låtene har sin egen greie, sitt eget musikalske landskap. De store kontrastene mellom den lett svaiende tittellåta og dirrende og oktandrevne låter som «Ett som är säkert» og «Definitivt religion», tilfører musikken variasjon både lyd-og tekstmessig.
Plata avsluttes på herlig vis med «Sanning är ett udda tal» og «Färgat glas». To låter som understreker at det knapt finnes bedre tekstforfattere i Norden enn Ulf Lundell.
Det er bare å takke og bukke. Og å vente på enda mer. For Uffe befinner seg for tiden definitivt på toppen av en klippe med utstrakte armer og vinden i sitt hår.
