Noe av det flotteste på en Neil Young-konsert er de langegitarjammene. Når Neil for alvor gyver løs på gitaren, vender seg mot de 40 år yngre band-medlemmene, og de klumper seg sammen på den store scenen. Noen ganger kan det stampe litt, og man tror låten er ferdig, så løftes den opp ett hakk til. For noen kan dette være litt kjedelig, for oss andre «pur magi». Og helt mot slutten fikk vi verdens beste låt, «Like A Hurricane».

—Artikkelforfatteren etter konsert i Hyde Park, London, juli 2019.

Neil Young er 75 år i dag, og da tror du det kommer en spilleliste med hans 75 beste låter? Redaktøren syntes nok at artikkel nummer ni eller ti for året om Neil Young er i overkant, og når det først skulle bli enda én, kan jeg forstå om han hadde håpet på noe annet enn dette. Men jeg er selvfølgelig like vrang som Neil selv ble beskyldt for å være en gang i tiden. Artikkelen er også skrevet i Neils ånd. Redigering, hva er det? Her følger jeg innfallsmetoden med mange digresjoner og sprang i tid, fra nerderier til trivialiteter, til sammen altfor langt, så hold deg fast!

Jeg liker å kokettere med at jeg aldri hører på slike spillelister, men denne kunne jeg nesten falt for fristelsen til å høre på. På en dårlig dag. Neida, 25 gode låter fra de siste 25 årene. Hvorfor de 25 siste årene? Enkelte sjeler – nei, ikke nødvendigvis enkle sjeler – påstår nemlig at Neil Young ikke har laget et godt album siden mesterverket «Sleeps With Angels», og la gå, han har ikke laget et bedre album siden –hvem har egentlig det–men han har laget mange gode plater og en rekke flotte låter. Synes jeg da, som aldri møter Neil Youngs musikk med objektive ører. Hans lyse skingrende stemme og ditto munnspill og elektriske gitar er ofte alt som skal til, men det er selvfølgelig et pluss om også låtene er bra. Om dette er min siste artikkel om Neil Young for året? Utgivelser med musikken hans står i kø, så jeg lover intet.

Det er ingen stor hemmelighet at Neil Young for meg er den aller viktigste i rockens historie. Da er det ikke innflytelse på rockhistorien vi snakker om. Det er ingen som har gitt meg flere gode musikkminner enn ham, 15 konserter i alt, hvorav 14 de siste 25 årene. Hvordan har jeg så plukket ut disse 25 sporene? Jeg vil på ingen måte påstå at det nødvendigvis er de aller beste. Flere av dem har jeg gode konsertminner eller andre minner knyttet til. Jeg har også lagt vekt på å dekke de fleste albumene han har gitt ut de siste 25 årene. Og ikke minst har jeg fått gode innspill fra medlemmer av facebook-gruppen Neil Young Norge. Og om man teller antall låter, vil man se at det ble litt flere enn 25 av dem.

«Here’s one from the archives»

Jeg var i rockhimmelen der jeg svevde, eller rettere sagt gikk i kø, over Kalvøybroa litt over klokken 21 en junidag i 1993. Neil Young hadde nettopp sunget Otis Reddings «Sittin’ On The Dock Of The Bay» som ekstranummer i konkurranse med måkene. Jeg var høyt oppe, og hadde vært det siden Neil og Booker T & The Mg’s hadde gått på scenen klokken 19:15 og spilt en smånervøs, men høyest energisk og potent «Mr. Soul». Neil med solbriller og Young Neils-t-skjorte innenfor en rutete tømmerhoggerskjorte.

Hvorfor gå 27 år tilbake i tid, klarer jeg likevel ikke å holde meg til de siste 25 årene? Neil gir oss stadig godbiter fra arkivene. Som bonusspor tar jeg med noen låter som nylig er gitt ut for første gang. «Separate Ways» var jeg så heldig å høre på min aller første Neil Young-konsert den kvelden i 1993. Dette er en sang om oppbruddet med Carrie Snodgress i begynnelsen av 1970-årene, en sang som også syntes å dukke opp live når han hadde problemer i ekteskapet med hans langvarige følgesvenn, nå avdøde Pegi Young.

«Homefires» gis ut på Neil Young Archives Vol 2 i disse dager og tas også med som bonusspor. En utgivelse som har skapt mye irritasjon blant Neil Young-fansen. Neil Young Archives Vol 2 blir nemlig i første omgang gitt ut som en svindyr CD-boks i et begrenset opplag på 3000 eksemplarer. Hvorfor er det et problem, spør jeg. Neil Young har i 30 år kjempet for god lyd og mot CDer og ikke minst MP3. Han har bygget opp en enestående tjeneste der all hans musikk er tilgjengelig med høyoppløst lyd. Dette er fremtiden, som han sier, joda, han skjønner også at noen liker å sitte med en fin suvenir i fanget, og jeg er nok ikke helt fremmed for det selv heller. Så får vi tilgi at plateselskapet og Neil ser ut til å ha mistet godfoten når det gjelder de fysiske utgivelsene fra arkivet.

Også «No One Seems To Know» og «Give Me Strength» må med som bonusspor. To låter fra 1970-årene som først ble offisielt utgitt for tre- fire år siden. Dette er låter som har fulgt meg siden jeg kjøpte en bootleg-CD i New York under fotball-VM i 1994.

«Looking For A Leader»

I tillegg til å lage musikk har Neil også hatt andre prosjekter gående. Mens han tidligere var den minst politisk aktive i Crosby, Stills, Nash & Young, har han nå overtatt ledelsen. Ikke alltid like gjennomtenkt og balansert, men alltid med et stort engasjement enten det handler om god musikklyd, klimautfordringer, støtte til bønder i USA eller at han er mot USAs krigføring i ulike land.

Jeg syntes derfor jeg måtte ha med «Lookin’ For A Leader» fra turneen Neil Young la ut på i kjølvannet av albumet «Living With War», med CSN nær redusert til backingmusikere. Turneen var svært kontroversiell, og Neils angrep på George W. Bush’ politikk var vanskelig å svelge for mange fans. «Lookin’ For A Leader» er aktuell og spilt inn i en ny omskrevet versjon i anledning Neils bidrag til å kvitte seg med Donald Trump som president. Neil ga nemlig nettopp ut en EP med flere av hans gamle protestsanger spilt in på verandaen som én av flere filmer laget under virusutbruddet og vist på hans utmerkede hjemmesider.

Når vi er inne på Crosby, Stills & Nash, tar jeg også med «Looking Forward» fra albumet med samme navn fra 1999, en låt David Crosby har trukket fram som én av Neils beste fra «de siste årene». Jeg er sjenerøs med David denne gangen, selv om han må ta hovedansvaret for at han falt ut med både Neil og ikke minst hans mangeårige støttespiller Graham Nash.

«Live music is better, bumper stickers should be issued!»

I 1995 var jeg på konsert med Neil Young og Pearl Jam i Stockholm der de spilte mye stoff fra deres da nye album, «Mirror Ball». Nå er jeg fristet til å skrive om lange bil- og togturer fra Mandal og problemer med å finne overnattingsplass under Vattenfestivalen, men det skal jeg la ligge. I låten jeg plukker fra «Mirror Ball» gir Neil et relativt nyanserte syn på abort i en favorittlåt derfra, «Act Of Love». Etter konserten bar det til jernbanestasjonen for en ny natt med lite søvn før toget skulle gå på morgenkvisten. Og dagen etter skrev avisene om den da 49-år gamle mannens konsert: «Forever Young». Som overskrift etter en Neil Young-konsert, var dette snart blitt en klisjé.

Året etter var Neil og Crazy Horse igjen på Kalvøya. Kritikerne var splittet etter konserten. Noen syntes de nye låtene fra «Broken Arrow» ble vel drøye, men «Big Time» er da ganske flott? Neil Young-fan Sondre Bjørkli Rønningen mener dette er en låt som kan måle seg med mye av det Neil lagde på 70-tallet. For øvrig hadde fansen intet å klage over på Kalvøya, dette året heller. En lang og fin konsert med en rekke klassikere i solide versjoner. Og best av alt? Den himmelske gitarsoloen på «Like A Hurricane», en slik som bare tar deg langt bort fra deg selv og alt annet. Ekstase er vel det riktige ordet.

Neil Young-fan Jan Tore Olsborg er svak for låten «Silver & Gold» fra plata med samme navn. I 2001 giftet jeg meg, og i bryllupet ble «Silver & Gold» spilt fra denne mest gjennomførte, rolige, folkplata til Neil Young. Strengt tatt er side 2 klart best, og Martin Nordahl Andersen foreslo at jeg skulle ta med hele side 2. Jeg valgte meg «Razor Love», en låt som jeg til min store glede fikk se fra orkesterplass framme ved gjerdet på konsert i Dalhalla i Sverige i 2016. I parentes bemerket kan det også nevnes at jeg var i faresonen for å bli truffet av steiner fra kirsebær som Neil stadig spyttet ut mellom låtene.

På konserten ble også fine «Wolf Moon» fra Neil Young & The Promise Of The Real’s variable album «The Monsanto Years» (2015) spilt, og også den tar jeg med på spillelista. «The Monsanto Years» er et album der Neil tok ut sin aggresjon med lite subtile tekster mot genmodifisering, Monsanto og Starbucks. Dalhalla-konserten var min trettende Neil Young- konsert, og den da 70 år gamle mannen ga meg da kanskje min aller største konsertopplevelse noen gang. Jeg siterer meg selv fra noe jeg skrev etter konserten:

«This place rocks,» sa Neil, og det gjorde det. Konserten bar preg av Neils miljøengasjement og åpnet med vakre «After The Gold Rush» med Neil alene og bak piano —Look at mother nature on the run in the 21th century. Etter en flott stund med Neil alene på 4-5 sanger fikk vi drivende countryrock og så hardere og lengre låter som «Love To Burn» med en ene gitarsoloen vakrere enn den andre. Her fikk både Hearts Of Gold-folket og blodfansen sitt! Og jeg fikk «Out On The Weekend» live! Og en nydelig «Razor Love», en steintøff «Revolution Blues» og mer miljøengasjement – «I’m a vampire baby, sucking blood from the earth».

Det var tydelig at Neil og gutta i bandet The Promise of the Real storkoste seg sammen. Bandmedlemmene har vel omtrent en tredjedel av Neils alder og bidrar til at gamlefar holder koken i 2 timer og 45 minutter. Beste konserten jeg har vært på? Føles sånn omtrent slik i dag.

Sun Green og Gretha Thunberg: Save The planet for another day

«Dont’ believe all you read on the internet», sa Neil på sin soloakustiske konsert i Oslo Konserthus på min kones bursdag i 2003. Han hadde fått lunkne kritikker i svenske aviser for konserten han holdt i Stockholm kvelden før. Og han nye prosjekt «Greendale» inneholdt mediekritikk, tanker om økologi, og mye annet. Mange hadde nok gledet seg til gamle klassikere i akustiske versjoner. Men vi fikk noe annet, noe jeg i ettertid har satt umåtelig pris på. 10 nye låter før vi fikk en håndfull gamle klassikere; «Expecting To Fly» fra Buffalo Springfield-tiden sitter i ennå!

Neil har senere sammenlignet aktivisten Sun Green fra «Greendale» med Greta Thunberg. Senere fulgte en elektrisk scene-versjon og plate, men å høre Neil synge og fortelle om «Greendale» for første gang var en helt spesiell opplevelse. «Greendale» er av Neils kjæreste hjertebarn, og det kunne man forstå allerede i 2003. Neil Young-fan Martin Nordahl Andersen peker på «Bandit», og jeg har plukket fram versjonen som finnes på «Return To Greendale» som utgis i disse dager, med liveopptak og film. Rockoperaen «Greendale» fremstår tidvis noe monoton på originalalbumet, og den originale filmen er jo ikke stor kunst, akkurat.

Men som Neil Young-fan Endre Lunde sier om «Return To Greendale»: «Merkelig at noko som notevis er veldig lik originalen, veks so pass mykje live». Ikke minst er gitararbeidet nydelig på denne nye utgivelsen. Det låter mindre klaustrofobisk, mer luftig og intenst enn på originalalbumet. Avslutningslåten «Be The Rain» er monumental, og det er også rørende å se sønnen Ben i rullestol, kona Pegi og datteren Amber Jean og på scenen under denne låten i filmversjonen av «Return to Greendale».

I 2005 utga Neil det fine albumet «Praire Wind», et album preget av egen sykdom og farens død. Han gjenopptok samtidig samarbeidet med filmskaper Jonathan Demme, og de gav ut den flotte konsertfilmen «Heart Of Gold». På filmen kan en oppleve folksangene fra «Prairie Wind» pluss noen låter i tillegg. Mange gode og trofaste samarbeidspartnere bidro, ikke minst Ben Keith og Emmylou Harris. Jeg har plukket én låt herfra, «Falling Off The Face Of The Earth».

«Here’s a song you all have heard before»

I 1973 frustrerte Neil Young fansen som var kommet for å høre «Harvest»-låter, med å spille samtlige sanger fra et album som da ikke var utgitt, det rå og upolerte «Tonight’s The Night». «Here’s a song you all have heard before», sa han, og spilte den nye låten «Tonight’s The Night» for andre gang.

Neil Young Norge-general Svein Øvregård var til stede på Neil Youngs konsert i Ekeberghallen i 1976. Da hørte han «Like A Hurricane» for første gang. Det er vel unødvendig å si noe mer. Tidenes beste sang, sånn omtrent. Mer overraskende er det at Svein peker på «Computer Age» fra synthalbumet«Trans» (1982) som høydepunktet på en magisk aften i Drammenshallen i 1982. Jeg traff Svein første gangen i London i 2019 da Neil Young og Bob Dylan spilte samme kveld. Bob var i bra slag, men det er vel unødvendig å skrive at Svein og jeg var enige om at en Neil på det jevne er flere hakk bedre enn Bob live.

I det hele tatt har de nye låtene vært høydepunkter på mange konserter. 2001 spilte Neil Young & Crazy Horse i Oslo. Høydepunkt? Vi fikk den nye, lange «Goin’ Home» to ganger,en låt som nesten har «Like A Hurricane»-kvaliteter. Ett år seinere ble «Goin’ Home» gitt ut på albumet «Are You Passionate», et album som også hadde med den flotte låten «You’re My Girl», én av flere låter ønsket av Neil Young-fan Peter Osbak.

På kvinnedagen i 2008 var jeg på plass i gamle, ærverdige Hammersmith Odeon i London. Neil spilte først én time alene med låter som sjelden fremføres live. Deretter var han og bandet, et band som blant annet inkluderte den gamle våpendrageren, multiinstrumentalisten Ben Keith, og bassisten Rick Rosas, klar for halvannen time med elektrisk musikk. To av høydepunktene var rockerne «Spirit Road» og «No HiddenPath» fra albumet «Chrome Dreams II» året før. Det er laget film fra London-konsertene i 2008. Denne vises med ujevne mellomrom på hjemmesidene til Neil Young, slik at det er mulig å få et inntrykk av hva disse konsertene handlet om. Om jeg bare skulle velge én Neil Young konsert…heldigvis slipper jeg å ta slike valg.

Neil Young-fan Per Wilhelm Schilling peker på «Ramada Inn»med Neil & Crazy Horse som en låt som må med på denne smått fantastiske spillelista. Det er mange av oss enige i. I 2013 var de 15-20 minutter lange «Ramada Inn» og «Walk Like A Giant» soleklare høydepunkter på de tre konsertene jeg opplevde det året med innlagt «teater» og greier. Fra min rapport fra Lucca i Italia:

Allerede fra første toner av «Love And Only Love» kom klumpen i halsen, og godfølelsen varte gjennom hele konserten. Jeg fikk endelig oppleve «Walk Like A Giant»og «Ramada Inn» fra fjorårets album – hvilken opplevelse! Tid og sted blir uvesentlig når Neil og hestene drar til verdens utkanter med sine instrumenter. Ellers var Neils stemme i praktslag, og versjonen av «Red Sun» var nydelig.

Best av de tre konsertene jeg var på i 2013 var konserten som ble opplevd fra første rad i Oslo, dessverre den siste konserten med den mest langvarige av alle Crazy Horse-konstellasjoner. Jeg følte at Neil pekte på meg da han snerret ut «You pay for this, but they give you that». Jeg var allerede nesten framme ved scenen i Gøteborg dagen etter Oslo-konserten da jeg fikk vite at gitaristen Frank Sampedro hadde skadet fingeren, og at resten av turneen måtte avlyses.

Nå er Sampedro pensjonist, og Nils Lofgren steppet inn igjen på foreløpig siste Neil Young & Crazy Horse-utgivelse,«Colorado» (2019). «Steppet» er ordet, for han bidrar ikke bare med gitar, på én av låtene stepper han også! Og, ja, jeg har plukket to av mange helt ypperlige låter på noe som er ett av Neils aller beste album fra de siste 25 årene. Nils Lofgren deltar på årets brukbare Bruce Springsteen-utgivelse, men som jeg alltid pleier å si: Når det blir kollisjon i planene må du velge Neil, Nils, Little Steven må forsøke å klare gitararbeidet uten deg. De to låtene Neil Young-fansen nevner oftest fra dette albumet er herlige «Milky Way» og min favoritt, «Green Is Blue», så selv om det er flere flotte låter å velge i, tar jeg dem!

«Whos’ gonna stand up?» Arild Rønsen!

Men på min ypperlige spilleliste er det flere godbiter. Jeg har stått framme ved gjerdet sammen med Endre Lunde på to av mine favorittkonserter med Neil. Når han velger seg «Love And War», er jeg ikke vanskelig å be. «Love «And War» er en noe utypisk låt fra Daniel Lanois og Neils gitarlyd-eksperiment «Le Noise» (2010). I 2008 spilte Neil Young igjen i Oslo Spektrum. Der fikk vi låten med den selvironiske tittelen: «Just Singing A Song (Won’t Change The World)». Sangen ble utgitt på hyllesten til den elektriske/biodiesel bilen hans, «Fork In The Road», ei plate for den mest hardbarkede fansen – for meg fungerer den best til trening.

Senere ombestemte han seg tydeligvis — kanskje kan sang forandre verden likevel — og i 2014 på en konsert i Stockholm fikk jeg servert den da nye låten «Who’s Gonna Stand Up (And Save The Earth)», en låt som han selv syntes var så bra at den måtte utgis i utallige versjoner. Fra min Stockholmsrapport:

Neil Young har de siste årene også blitt en talsmann for bevaring av kloden og blant annet engasjert seg for elektriske biler og mot miljøbelastende utvinning av olje fra oljesand i Canada. Antikrig og miljøforkjemping skulle gjennomsyre konserten på en helt annen måte enn på konsertene jeg var på i fjor.

Jeg er ikke så veldig begeistret for «Who’s Gonna Stand Up» og tar med to andre og nydelige låter fra albumet «Storytone» som kom samme høst, inderlige låter som nær har «Philadelphia»-kvaliteter. Det var da blitt kjent at Neil og hans mangeårige kone Pegi hadde gått fra hverandre og at Neil var blitt sammen med skuespiller Daryl Hannah. «Storytone» er delvis en hyllest til Hannah. Albumet finnes i hele tre versjoner. En orkestrert hovedutgave, en soloutgave og en miks av disse. Snakk om ikke å kunne bestemme seg! Men de beste låtene er flotte både solo og med orkester. Storbandlåtene? Vel, Neil blir ikke noen Frank Sinatra.

I 2017 og 2018 gav Neil ut to nye, ujevne plater «Peace Trail» og «The Visitor», begge albumene har imidlertid nok fine låter til å bli representert her. Flere i Neil Young Norge mener at låten «Peace Trail» må med, og jeg finner også plass til «Show Me». Begge disse låtene henter jeg fra soundtracket til Daryl Hannah-filmen «Paradox», en film der Neil, Willie Nelson og Nelson-sønnene i Neils backingband The Promise Of The Real har roller. Fra «The Visitor» velger jeg meg låten «Carnival», en låt som musikalsk peker tilbake til «Eldorado» på klassikeren «Freedom» (1989).

Men coverplata «A Letter Home» (2014), innspilt i telefonkiosken til Jack White, og der hovedutgaven har søppellyd, forbigår jeg nesten i stillhet. Selve låtene er dog bra, og liveutgavene med Neil er ikke så verst.

Tilbake til 2012, her hopper vi fram og tilbake –jeg advarte deg innledningsvis. I forkant av «Psychedelic Pill»-utgivelsen ga Neil Young og Crazy Horse ut det ganske så fine coveralbumet «Americana». Da Morten Ståle Nilsen kom i skade for å slakte plata, våknet Arild Rønsen fra dvalen for å si det forsiktig. Det ble en diskusjon med kraftfulle verbale virkemidler. Så flott med engasjement?! «High Flyin’ Bird» er et eksempel på at det er fine ting på «Americana».

Det er mange sider ved Neil Young og mange historier knyttet til ham. Neil Young-fan Kjell Framnes har en datter med Cerebral Parese. Den første gangen han hørte «For The Love Of Man» fra albumet «Psychedelic Pill» var på konsert ved Lake Tahoe i Nevada i 2012. Konserten var til inntekt for The Bridge School, en skole for handikappede barn startet på Neil og Pegi Youngs initiativ. «For The Love Of Man» ble skrevet like etter at Neil og Pegi fikk den multihandikappede sønnen Ben, og ble først utgitt mange år seinere. Det er unødvendig å skrive at følelsene til publikum, og ikke minst hos Kjell Framnes, var sterke.

«Looking forward is all that I can do»

Om noen går kritisk gjennom teksten, og lurer på om jeg virkelig ikke var på den fantastiske konserten i Frognerparken i 2009 eller på Stavernfestivalen i 2016, kan jeg berolige med at jo, jeg var der. Men konsertene i Bergen fikk jeg ikke med meg.

Jeg gir meg der. Endelig, sier du, om du har fulgt med helt hit.Det blir som regel altfor langt når jeg først begynner å skrive om Neil Young. Tenk at denne urokråka har rukket å bli 75 år! Selv om alt han gjør kanskje ikke er like vellykket, svinger det alltid rundt ham. Vi har mer i vente, vi er bortskjemte! Og kanskje kan jeg drømme om flere konsertopplevelser med ham? Det er på scenen han er aller best! Blogglegende Ole Morten Wilhelmsen stod ved min side under Stavernkonserteni 2016. Jeg lar ham få siste ordet, umulig å toppe dette:

Verden samlet seg i en ekstase av piano og sang da mannen åpnet med «After the Gold Rush» og gjorde unna «Heart Of Gold» i samme slengen. Det begynte så sterkt at det umulig kunne bli bedre. Den sakrale stemningen tok oss som var til stede, og Neil med sin stemme åpnet ozonlaget, sendte ut alt svineriet vi ikke trenger her på kula, før han atter stengte det igjen. Nei, det kunne umulig bli bedre, eller sterkere.

Men det ble det. Det ble mange ganger bedre. Og bedre og bedre og bedre. Gitarene skrek i Stavernbrisen. De remjet ut en smerte bare herr Young og hans nye lekekamerater kan skvise ut. Jeg er sikker på at de ble båret til verdens ende disse gitarskrikene. Og Neil sang så jeg mistet bevisstheten. Jeg vet ikke hvor jeg var denne kvelden om det ikke var i rockehimmelen.

Foto: Tormod Reiersen