Klart vi er i ekstase nå! Klart vi mener at hele verden må skjønne at vi har arrangert the best VM. Ever! Jeg var selv ute langs løypa og heiet meg hes. Jeg ble selv smittet av gullfeberen som Northug og Bjørgen skapte. Jeg synes det hele var fantastisk.
Men så begynte jeg å fundere: Var det ikke like fenomenalt for 29 år siden?
Jupp, det var det så absolutt. Vi gjorde det faktisk bedre i 1982! Én ting er at vi snuste på gull i alle grener, ikke bare i langrenn. En annen sak er at vi hadde VM-Elgen. Drit i Fnugg og Ull, for hvem husker vel ikke Braute?
En atskillig yngre Karen Marie Ellefsen hadde jevnlig besøk av denne snakkende elgen i VM-studio under hele mesterskapet. Han harsellerte med alt og alle, inkludert en nordmann og en svenske (men slett ingen danske) som slet seg gjennom den avsluttende femmila.
For dere som tviler på at en elg kan snakke, her er en liten vekker.
Men tilbake til medaljene. Jo, vi tok flere gull i år enn den gang. Åtte mot syv. Men i 1982 ble det bare delt ut 14 gull. Og da tar jeg med de to som ble delt ut i herrestafetten da Brå og Zavjalov kom likt over målstreken. Vi håvet altså inn 50 prosent av det edleste metallet den gang.
I år stoppet vi på 38 prosent. Vi er altså blitt en litt dårligere VM-nasjon med årene – selv om de mange sølv og bronsene drar inntrykket opp. Vi har Petter Northaug og Marit Bjørgen. For ikke å glemme Therese Johaug. Tre topper – åtte gull.
Da savner vi bredden. Ja, for hur bredt kan ni hoppa? Hvor er det blitt av de kule gutta med pub-bart som overhodet ikke pisser i hoppdressen når de hører Kollen-brølet? Popklikk anbefaler dem å ta en prat med Olav Hansson. Riktignok var Røa-gutten aldri i nærheten av å anlegge pub-bart, men Hansson var så elegant, kul og stilig at ingen hadde reagert om han hadde hoppet i pels i stedet for dress.
Han kapret gull i laghoppingen sammen med Bremseth, Bergerud og Sætre. Og han hadde kun en 18-årige finne ved navn Matti Nykänen foran seg på resultatlisten i stor bakke.
Det var første gang Nykänen viste at han trivdes best i tåka. For akkurat det hopprennet var det absolutt ingen som så. Tåka i år var som en lett dis i forhold til den blytunge suppa som lå over hele Kollen i ’82. Jeg vet, fordi jeg den gang satt på hovedtribunen og kunne knapt skimte sidemannen.
Vi satte vår lit til at et fly fullastet med tørris skulle skape mer enn sus fra hopperne, en metode værguru Kristen Gislefoss omtaler med forakt den dag i dag. Etter hvert håpet vi at i hvert fall Arne Scheie og hoppdommerne fikk med seg hoppene. Men Scheie så kun alle som fløy forbi på 60-70 meters merket. Og da stildommerne ga ståkarakter til hoppere som falt, og måtte plassere en mann ved fallgrensen i unnarennet, begynte vi å tvile.
Men vi var like blide. I mariusgenser og med elglue skrek vi hemningsløst hver gang det plinget fra tårnet. Vi satset på at rettferdigheten seiret nok en gang. Vi nynnet på VM-sangen: «Gullfeberen herjer, alle er smittet, tenk om vi får suksess! VM i Oslo, i toogåtti, vil gi oss svar på det».
Hvor er det blitt av Anne-Lise Gjøstøl og Kjell Fjalsett etterpå? Vel, ingen har sett dem siden…
Etter hvert begynte folk å danse fugledansen. Hvor ble den av i 2011? Herregud, så fort som folk glemmer hvor morsomt vi hadde det! Og da vi skulle hjem, var det slett ikke noe problem å tråkke på beina til de foran. Da snakket vi kun om OL i 1952: DA var det mange mennesker da! 104.000 som tok Holmenkollbanen på hopprennet.
Jo da, alt var definitivt ganske så mye bedre før. Selv om det slett ikke var så verst å være nordmann den siste uken heller. Det er jo også før.
Ta gjerne en fugledans mens dere spiller denne drithøyt på jobben.
«Kvirrevittdansen» på NRK med Åse Kleveland og Rolv Kirkevaag
