Tradisjonen tro kommer Poklikks årsbestelister litt senere enn hos de fleste andre musikkelskere i vårt vakre land. Hvorfor det er slik? Tja, si det. Kanskje vi rett og slett har landets strengeste kvalitetskontroll når det gjelder musikk?
At 2016 har vært et godt musikkår er det ingen tvil om. Noe som igjen innebærer at enkelte av Popklikks favoritter kun var noen få akkorder unna den magiske lista som presenteres om kort tid.
Her er tre av skivene som nesten nesten nådde målstreken:
Daniel Romano: «Mosey»
At countrysjefen Daniel Romano åpner «Mosey» med en låt som kunne vunnet MGP, er relativt frisk og en anelse overraskende.
Men ”Valerie Leon” sitter som et skudd samtidig som den utfordrer alle verdens musikksjangre til å leke litt mer sammen.
Når det er sagt; det gjør absolutt ingenting at de andre låtene på ”Mosey” henter inspirasjon fra artister som Bob Dylan, Leonard Cohen og rock og pop skapt på 60-og 70-tallet
Romano synger fortsatt med en innlevelse og har en kraft i stemmen som tilfører musikken både energi og sårhet. Produksjonen er variert og gjennomarbeidet, og tidvis sitter man med følelsene av at instrumentene tripper rundt i kulissene og bare venter på å entre scenen.
Steve Mason:”Meet The Humans”
På sitt tredje soloalbum viser Steve Mason (tidligere The Beta Band) muskler. Digre, struttende, musikalske muskler. Noe han for så vidt alltid har gjort. Men det spørs om ikke «Meet The Humans» er hans sterkeste album så langt i karrièren.
Albumet strutter av selvtillit og låtene er både elegante og melodiøse. På britisk vis gynger låtene av gårde. Liker du artister som Oasis, The Stone Roses, Shack og The The, vil det nesten være straffbart ikke å like «Meet The Humans».
Måten Mason blander det bittersøte med det storslåtte, tilfører plata en energi og et mangfold man sjelden finner hos andre artister.
Brian Fallon: «Painkillers»
Fallon, mest kjent som frontmann i Gaslight Anthem, har alltid hørt ut som en ung versjon av The Boss. Noe Popklikk ikke alltid har falt for.
På hans første soloalbum, ”Painkillers”, funker det, takket være en mer poppete tilnærming til musikken, langt bedre. At Fallon fremdeles høres ut som en blanding av Sprinsteen, Petty, Mellencamp og The Killers, gjør ingenting så lenge låtene er fengende og troverdige.
”Painkilers” er en plate man raskt blir glad. Tittellåta, ”A Wondeful Life”, ”Nobody Wins”, ”Rosemary” og “Open All Night”, er utvilsomt blant de låtene som har fått mest spilletid hos enkelte i Popklikk-redaksjonen i 2016.
https://youtu.be/HfBWX0Zq55s
