Tradisjonen tro kommer Poklikks årsbestelister litt senere enn hos de fleste andre musikkelskere i vårt vakre land. Hvorfor det er slik? Tja, si det. Kanskje vi rett og slett har landets strengeste kvalitetskontroll når det gjelder musikk?
At 2016 har vært et godt musikkår er det ingen tvil om. Noe som igjen innebærer at enkelte av Popklikks favoritter kun var noen få akkorder unna den magiske lista som presenteres om kort tid.
Her er fire av skivene som nesten nådde målstreken:
The Pretenders: ”Alone”
At tittellåta umiddelbart fikk Popklikk til å tenke på gode, gamle Lou Reed og byen han levde i, New York, var ganske sikkert utslagsgivende for at pulsen jekket seg opp et par-tre hakk.
Da alle låtene hadde bydd seg fram, var vår entusiasme fremdeles stor. Noe som igjen førte til at vi kjapt konkluderte med at ”Alone” trolig er The Pretenders beste album siden herlige ”Last Of The Independents” fra 1994.
Hovedårsaken til dette skyldes en deilig miks av rock, blues, pop, country og noen små doser elektronica. Produsent Dan Auerbach, mest kjent fra The Black Keys”, evne til å skru sammen de forskjellige musikalske impulsene, har også vært en viktig faktor til at «Alone» fungerer aldeles utmerket.
Ian Hunter: ”Fingers Crossed”
Det kanskje fineste med ”Fingers Crossed” er at låter som ”White House” og ”Stranded In Reality” minner sterkt om Hunters samarbeid med The Clash på finfine ”Short Back’n’ Sides”, et album som rullet og gikk på hvert eneste vorspiel Popklikk var på da den ramlet ned fra himmelen i 1981.
Som seg hør og bør på et Hunter-album varieres det mellom ballader og fartsfylte låter med trøkk og vilje. Både ”Bow Street Runners”, ”Ghost” og åpningssporet ”That’s When The Trouble Starts” roper høyere enn Fred Flintstone. Tre imponerende låter, der førstnevnte trekker det lengste strået.
En av skivas beste låter, Bowie-hyllesten ”Dandy”, fører tankene til Hunters gamle band Mott The Hoople og skiva ”All The Young Dudes”, produsert av nettopp The Thin White Duke.
At ”Fingers Crossed” gjør en gammel Hunter-fan lykkelig fra topp til tå, er så deilig at Popklikk-redaksjonen blir rørt bare av å tenke på det. Og da gjenstår det bare å grine litt.
White Denim: ”Stiff”
White Denim må være en av klodens tøffeste band. Måten de kombinerer gitarbasert rock med både svaiende soul, punk, funk og skråstilt jazz, er både unik og helmaks.
Deres forrige album, ”Corsicana Lemonade”, var så bra at den endte opp på Popklikks liste over årets beste album i 2013. Noen ”Stiff” er noen få takter unna å klare når 2016 skal oppsummeres.
Liker du band som Allmann Brothers, Sir Douglas Quintett, Grateful Dead, Wilco og Marvin Gaye, er ”Stiff” et album du kommer til å høre mye på i tiden fremover.
Field Music: ”Commontime”
Hver gang Popklikk hører en skive med Sunderland-bandet Field Music, flyr tankene til gamle, ærverdige 10CC; bandet som fylte ungdomstiden vår med utallige magiske øyeblikk.
Field Musics fjerde album, ”Commontime”, er intet unntak. Ved hjelp av sin kantete melodiøsitet kaster den oss ut i et musikalsk univers vi stortrives i.
At låtene glir over i hverandre og sliter med å skille seg fra hverandre, gjør ingenting. Det er helheten som teller.
”Commontime” sitter ikke umiddelbart. Den trenger noen runder og et par velvillige ører, før låtene kryper ut av skallet. Men når de først har festet grepet, vel da er du solgt.
