Med Lloyd Cole i øra.
Etter tre dager i Lucca med sol, sommer, vinsmaking og Miami Vice-party landet jeg forleden på Torp iført min 80-talls look. Da jeg forlot flymaskinen var jeg så blid at selv regndråpene smilte mot meg.
Jeg hadde vært i skyene i to og en halv time. En himmelreise som begynte i det øyeblikket jeg puttet den nye Lloyd Cole skiva, ”Standards”, i discmannen og trykket på play. Omgitt av iPhoner, iPader og Lacoste-skjorter, trampet jeg takten så hardt at svettedråpene piplet fram gjennom den rosa dressen min.
Da låt nummer to, ”Woman Studies”, pumpet ut av de eldgamle øretelefonene mine, jublet jeg så høyt at flyvertinnen mistet en av de berømte Ryan Air Hotdogene i fanget på fyren ved siden av meg. Noe han ga fullstendig pokker i. Han satt nemlig og gapte mot meg.
– Hva dæven er’e du speller, mann. Er’e Lloyd Cole, eller? Tårene sprutet ut av de blodskutte øynene hans og blandet seg med svetten som raste nedover ansiktet.
Som et tørkestativ i høljende regn rant ordene ut av ham. Om hvordan han traff sin store kjærlighet på en bar i New York mens Lloyd Cole rullet ut av høyttalerne, om skiver som ”Rattlesnake”, ”Don’t Get Weird On Me Baby”, ”Love Story” og låter som ”Perfect Skin”, ”Forest Fire”, ”Lost Weekend”, ”Like Lovers Do” og ”Brand New Friend”.
– Kan jeg få låne en av øreproppene, please! Jeg gir deg en tusenlapp. Jeg bare må høre resten av skiva!
– Nja, vil ikke ha penger, vettu. Det lar seg sikkert…
– Jeg selger Fred Perry-utstyr. Solgte akkurat tre skjorter til fetteren min, flykapteinen. Hva med en koffert med Perry-utstyr, et gavekort på 1000 spenn?
Og så satt vi der da, kinn til kinn og lyttet på den nye skiva til vår felles helt, Lloyd Cole. Han i oransje cap og lyseblå skjorte, jeg i rosa dress og grønt skinnslips. Han som kommentator, jeg som tilskuer.
”Slå meg på brystet, hellige Maria”, ”Løkringer, NÅ”, ”Hvorfor forlot du meg, Svend”, ”Fordømte myggape”, ”Oops, slapp en liten en”, Dante var en gressklipper, ” Det hakke jeg sagt, sleipe-Jørdis”, «Grønnmalt benk, my ass», ”Geraldin, Geraldin, du er så fin”, «Flipper var en kenguru”. Den ene åpenbaringen etter den andre. Det føltes som å være i Twin Peaks og på Saltkråkan på en og samme tid uten verken svømmevest eller blåbærpai.
Etter å ha hørt gjennom ”Standards” to ganger og sunget ”You ain’t nothing but a waitress in the sky” i falsett hver gang flyvertinnene passerte, var min navnløse nabo klar for å avsi sin dom.
– Det skakke værra mulig. Åssen greier’n det? Ok, den trengte to gjennonlyttinger før den satt. Men da satt den som ræva på stolen. Milde Margrethe, for ei skive. Melodiøs rock i verdensklasse med en touch americana. Gir meg skikkelig New York- vibber. Får meg til å tenke på artister som Television og Matthew Sweet.
– Matthew Sweet spiller på skiva…
– Hva?! Sweet er så jæskla sweet. To favorittarister på samme plata. Jeg trenger en Martini on the rocks. Jeg trenger å høre skiva en gang til. Jeg trenger en klem.
Og så satt vi der og klemte hverandre med hver vår Martini mens Lloyd Cole og Matthew Sweet nok en gang trøkka ut den ene gullåta etter den andre. Som for eksempel ”Woman’s Studies”, ”Period Piece”, ”No Truck”, ”Blue Like Mars”, “Silver Lake” og “Kids Today”.
Det hører med til historien at vi avsluttet samværet med å spille Graham Parkers “Three Martini Lunch” og at jeg anbefalte mannen med verdens svetteste klem å låne ørene til de nye platene til Jason Isbell, Smith Westerns og Håkan Hellström, Noe jeg synes du også burde gjøre. Hikk!
