I de siste dagene har jeg diskutert heftig med venner og kolleger. Må vi se bilder av døde barn for å reagere? Jeg har endret mening.

I går stod jeg på en tredemølle mens koseprogrammet «God Morgen, Norge» rullet på skjermen foran meg. Plutselig dukket det nå allerede ikoniske bildet av Aylan opp. Gutten som ligger død i vannkanten. Jeg merket at jeg ble rasende. Jeg hadde lyst å knuse noe. Jeg hadde lyst å skrike. Hvordan kan dette være mulig? Hvordan kan dette skje? Hvordan kan verden bare gå videre når barn ender sitt liv på den måten? Og hvorfor må man vise slike bilder?

Jeg tenkte det var respektløst. Jeg tenkte at det var feil å publisere bildet.  Dette barnet har aldri bedt om å bli et symbol på den fundamentale galskapen som ligger i hvordan verden er satt sammen. Hvis det var min gutt hadde magen min vrengt seg av tanken på at min døde sønn skulle dukke opp i Facebook-feeden til mennesker mellom matoppskrifter og skrytebilder av siste skogstur. Bli scrollet over i strøm av uviktigheter.

Jeg tenkte at hvis vi virkelig må se slike bilder for å fatte alvoret så er samfunnet vårt føkka. Det må da være mulig å kunne føle empati og engasjere seg uten å ta så sterke virkemidler i bruk?

Som min egen
Jeg trenger ikke mange timer i terapistolen for å skjønne hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Aylan ligner rett og slett  på min egen sønn. Det er noe med stillingen han ligger i som glimtvis minner meg om hvordan gutten min ligger når han sover. Noe med klærne hans som er så velkjent. Når jeg ser bildet av han tenker jeg at han sikkert likte å leke med biler og at han hadde en yndlingsfarge. Og det føles nært. Barn dør verden over hver dag, men akkurat denne gutten døde på vår dørstokk.

Det er samme mekanikken som gjør at vi røres til tårer av at folk gir jakken til et barn som fryser på et busstopp i Norge, men vi klarer ikke ta innover oss sult i Afrika. Det er forjævlig. Men det er sant.

Jeg endret mening
I ukesvis har politikerne messet om tall og statistikk. 8000 eller 10000 eller det håpløse argumentet om å «hjelpe dem der de er». Plutselig virker det som om vinden har snudd. I allefall tilsynelatende. Når så vidt forskjellige aviser som The Guardian til The Sun trykker bilde av Aylan på forsidene sine så når det ut til store deler av befolkningen. Det har politisk makt. Det kan føre til en holdningsendring. Og kanskje får det flere til å våkne fra den rosa bomullsdrømmen av et liv vi lever.

Så jeg har endret mening. Verden trengte desverre å se et bilde av et dødt barn i vannkanten. Men jeg er så utrolig lei meg for at det måtte være deg, Aylan.

Popklikk anbefaler alle sine leser å bli medlem av gruppen REFUGEES WELCOME TO NORWAY . Stem på et parti som har en human flykningepolitikk. Les også  Tips og råd – hvordan kan jeg bidra .  Alle kan bidra med noe og alt er bedre enn å gjøre ingenting.