Fordi musikkåret begynner å nærme seg deadline, har Popklikk laget to (eller kanskje tre) saker der vi skriver om plater som ble sluppet på begynnelsen av året som kanskje har gått deg hus forbi. Plater som alle stiller sterkt når Popklikk skal oppsummere musikkåret 2019. Her er du lese om fem av dem:
Robert Forster: «Inferno»
Å høre Forsters særegne stemme er alltid en sann glede, en glede som forsterkes når hans kone, Karin Baümler, bidrar med både vokal og fiolin på enkelte av låtene. Noe «This Morning» er et lysende eksempel på. Platas ni spor er pakket inn i et varmt og luftig lydbilde som tilfører musikken en positiv energi og store doser med kunstnerisk overskudd. Med unntak av «Inferno (Brisbane In Summer)» og «I’m Gonna Tell It», er dette en rolig og harmonisk plate der det gis mye rom til kassegitarer, fiolin og piano. Flere av låtene, som for eksempel nevnte «This Morning», «Life Has Turned A Page» og «One Bird In The Sky», er ganske enkelt nydelige.
Drugdealer: «Raw Honey»
Drugdealer aka Michael Collins lager på sitt andre album, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med minst ett ben vandrende rundt i gatene i Laurel Canyon. Låtene hentet i hovedsak sin kraft og inspirasjon fra 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago, Boz Scaggs og John Lennon. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. Etter å ha vrengt ørene rundt «Honey», «Lonely», «Lost In My Dream» og «If You Don’t Know, You Never Will», vil du oppdage at «Raw Honey» er en liten perle av et album.
Son Volt: «Union»
«Union» er et av Son Volts beste album. At enkelte av sangene spenner litt bein på hverandre og koster rundt i det samme bøttekottet, gjør ingenting så lenge kvaliteten på låtene holder høy klasse. Og det gjør de. «The 99», «Devil May Care», «Reality Winner», tittellåta og «The Reason» er i følge våre ører utmerkede låter. For Popklikk er sistnevnte, der ekkoet av The Byrds ligger på lur, et av årets musikalske høydepunkt så langt. Jay Farrars evne til å mikse svært iørefallende låter med et tekstmessig univers med plass til store doser empati og kritiske rykninger, er både beundringsverdig og et bevis på at Farrar fremdeles er en ypperlig låtskriver med mye på hjertet.
Andrew Bird: «My Finest Work Yet»
Det er sikkert bare oss, men etter å ha hørt plata mer enn to ganget dukket 70-tallet og artister som Cat Stevens, Elton John og James Taylor opp i horisonten. Ja, også noen doser The Beatles, selvfølgelig. Noe som igjen resulterer i at nykommere som Rufus Wainwright og Father John Misty også popper opp i bevisstheten. Produksjonen er svært delikat og en nytelse å forholde seg til. Lydbildet er dempet samtidig som det gir rom for mange nydelige detaljer. En fin blanding av kassegitarer, strykere, synth, piano og ikke minst Birds sublime plystring, tilfører låtene en sober og tilbakelent kvalitet. Miksen av Birds meloditeft, hans lett underfundige tekster og det varme og inkluderende lydbildet, gjør at man med letthet snur plata når stiften roper om hjelp.
Aldous Harding: «Designer»
Godt hjulpet av produsent og trollmann, John Parish, har Harding, ved hjelp av nylonstrenger, akustiske gitarer, piano, fiolin, mellotron, blåseinstrumenter, strykere, congas og noen snodige lyder, laget et album som rusler avgårde med nydelige melodilinjer under armen. De fine og merksnodige tekster gjør at man spisser ørene litt ekstra. Låtmaterialet på «Designer» holder jevnt over en meget høy klasse, men låter som «Fixture Picture», «Designer», «The Barrel» og «The Weight of The Planet» er så til de grader suverene at vi snakker verdensklasse. Aldous Harding har utvilsomt laget et av årets beste album så langt, et album et sted midt i mellom Nick Drakes og Nicos musikalske universer.
