Popklikk har plukket ut fire herlige album vi føler har fått alt for lite oppmerksomhet av norske medier. Fire album som alle kan dukke opp når Popklikk skal oppsummere musikkåret 2020.
Honey Harper: «Starmaker»
Selv beskriver Harper musikken sin som «celestial honkey tonk», en særdeles treffende beskrivelse spør dere meg. At han på enkelte låter nesten faller i kitschgrøfta, gjør det bare enda mer sjarmerende. Å sammenligne musikken til Harper med andre artister er ikke så lett, men av og til dukker navn som Simon & Garfunkle, Sam Outlaw, Tame Impala, David Crosby, Harry Nilsson og Jimmy Webb opp i mitt hode. Tematikken i tekstene synes å være undring og hjerte & smerte. Noe som fungerer fint. Godt hjulpet av kona Alana Pugnitti, som har vært med på å skrive låtene, og Sébastian Tellier på tittellåta, har Harper laget et album jeg sent vil glemme. Et album som gir meg følelsen av å sveve rundt på moder jord iført moonboots, cowboyhatt og et stjerneskudd i hånda. Så joda, Honey Harper er definitivt en Starmaker. (EAA)
Kiwi jr.: «Fotball Money» (album)
Kiwi Jr. ! Merk deg navnet. Denne Toronto-kvartetten har levert en vitaminbombe av de sjeldne med det briljant titulerte og eksemplarisk korte debutalbumet «Football Money» (som her selvsagt refererer til amerikansk fotball, men likevel…) – 27 minutter med hva vi vel litt enkelt kan kalle drivende gitarpop. Alt for mange rock-album i 2019/20 skjemmes av «god lyd», og det gjelder jaggu også veldig mange såkalte indie-band. «Football Money» skiller seg derimot ut: skranglete og energisk framførte, smarte og ikke minst upretensiøse melodier med snert som får fram indie-smilet til denne anmelder og bidrar til fornyet tro på skranglerockens fortreffelighet. (MS)
Andy Shauf: «Neon Skyline» (album)
Et stillfarent folkpop-album skrevet som en konseptplate om et fiktivt utested, kan det funke da? Ja, det kan det åpenbart! Andy Shaufs nye «Neon Skyline» er blitt en fantastisk fin plate, som garantert kommer høyt på denne anmelderens årsbesteliste for 2020. Så bra er det altså, at vi drar fram store ord allerede i februar! Andy Shauf er en av de der stille artistene som lager knallbra musikk, helt uten unødvendig staffasje. Åpningskuttet og tittellåta setter tonen, med en florlett produksjon der gitarer, spretten folkpop-bass, flytende trommer og Shaufs stemme flyter sømløst sammen. «The Moon» er en akustisk perle med en særdeles smittende hook i refrenget hvor kvelden på baren drar ut i stadig mer intrikate relasjonelle spissfindigheter, mens «Try Again» er platas mest catchy låt og en åpenbar «hit» i en mer rettferdig verden! (EDHO)
Bill Fay: «Countless Branches» (album)
For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen. Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene. Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. (TR)
