I 2008 så Popklikk-redaksjonen lyset. Et lys som omfavnet coveret til Brent Cash sitt debutalbum, «How Will I Know If I’m Awake». En fyr vi aldri hadde hørt om og et album som hadde forvirret seg inn i bunken av plater vi hadde fått på vårt ukentlige besøk hos et av mange plateselskap.

Det første som slo oss var det usedvanlig stilige coveret der Mr. Cash titter ut mot lyset og havet omgitt av fruktbare farger.

Det bare måtte låte fett, tenke vi. Og fikk fullstendig rett. «How Will I Know If I’m Awake» traff så hardt at den endte opp på lista da årets plater skulle kåres. Cash’ ekstremt tiltalende vestkystpop, og spesielt låta «Digging The Fault Line», ga oss følelsen av å surfe på en gigantisk bølge rett opp i sandkassa til Brian Wilson. 

Hans neste plate, «How Strange It Seems»,fra 2011 fulgte opp på en fin måte, selv om den ikke slo like hardt som forgjengeren.

Så ble det stille. Nada musikk. Nada Cash.

Men i det vi nesten hadde gitt opp, dukket Cash plutselig opp med et nytt album i 2017. Som en savnet soulbrother hadde han forbarmet seg over oss og laget musikk som fikk oss til å gispe etter luft og kaste ord som sublim, enestående, veldreid og jippi mot taklampa over spisebordet.

«The New High» er rett og slett et lite mesterverk for de av oss som liker vestkystpop med bølgende melodier, lettbente strykere og solfylte arrangementer. Albumet er som skapt for individer som elsker artister som The Beach Boys, Jimmy Webb, James Taylor, Ben Folds, Todd Rundgren, The Pearlfishers, Gilbert O’Sullivan, Burt Bacharach, The Divine Comedy, Prefab Sprout og Harry Nilsson.

Så det så!