Plateanmeldelse: Elliot Murphy – Prodigal Son» (album, 2017)

I 2007 så jeg før første, og så langt siste gang, Elliott Murphy live på John Dee i Oslo. En fantastisk konsert som for evig og alltid har brent seg fast i bevisstheten.

Om eventyret begynte med «Aquashow», «Murph The Surf» eller «Just A Story From America», husker jeg ikke. Alt jeg husker er at jeg falt pladask for musikken til Murphy, mannen fra New York som hørtes ut som en blanding av Lou Reed, Bruce Springsteen, Mink DeVille, Leon Russell, Bob Dylan og David Johansen.

Jeg kan fremdeles huske hvordan gleden tok rennefart gjennom kroppen hver gang låter som «Something Like Steve McQueen», «Baby I’ve Been Thinkin’ «, «The Day After Valentine’s Day» eller «Rock Ballad» møtte meg i svingdøra på Cruise Cafe i Oslo.

I dag, sånn cirka 20 år etter at svingdøra på mitt elskede vannhull ble demontert, fortsetter Murphy å imponere. De siste 10 årene har han laget flere supre skiver, deriblant fantastiske «Notes From The Underground». En plate der Murphy virkelig hadde funnet tilbake til de gode melodiene og de dypsindige tekstene som satte sitt preg på hans tidligste utgivelser.

Og i 2017 gjorde han det igjen!

Elliotts «Prodigal Son» er nemlig nok et karrierehøydepunkt. I en alder av 67 år pøser han på med så mye melodiøsitet, savn, vedmod, håp og livsvisdom at undertegnede begynner å tro at han kan gå på vannet. Det føles så uendelig godt å lytte til en mann som står oppreist i all slags vær. En mann med hjertet utenpå skjorta.

Produksjonen, utført av Elliotts sønn Gaspard Murphy, er nøktern og strøken. Lydbildet er fylt med store doser tangenter og eminent gitarspill av Murphys gamle våpendrager, Olivier Durand.  Det rasler, gynger og knirker.

Alle platas ni låter er små gavepakker til menneskeheten. De står godt på egne ben, men fungerer også utmerket fra A-Å. Låta som først sendte meg rett til himmels var «Hey Little Sister», men nå flyr jeg stort sett hele tiden.

Foto: Elliott Murphys Facebook-side.