Hæ, ikke hørt om The Sleepy Jackson?

D9FD8AF1-2C72-4823-B7FA-C14B421CC410Plateanmeldelse (retro): The Sleepy Jackson – «Personality – One Was A Spider One Was A Bird» (2006)

The Sleepy Jackson aka Luke Steele sitt første album, «Lovers», var et friskt pust da den nådde verden i 2003. «Good Dancers», «Rain Fall For Wind», «Acid In My Heart» og «Miniskirt» er alle praktfulle låter i noe man må kunne definere som americana-pop med George Harrison-gitarer. På oppfølgeren, «Pesonality», har Luke Steele bestemt seg for kline til med symfonisk pop. Et utrolig ambisiøst prosjekt med et sjeldent vellykket resultat. Og enda flere George Harrison-gitarer.

Den gamle lydmesteren Phil Spector har fått en ny og ærgjerrig læregutt. Eller egentlig to. Den godeste Luke må nemlig dele mye av æren for den storslåtte produksjonen med sin medprodusent Scott Horscroft. Detaljene i lydbildet på «Personality» (jeg kunne skrevet en doktorgradsavhandling om koringene alene) er så gjennomarbeidet at det nesten blir kitsch. Men bare nesten. For parhestene Steele & Horscroft er balansekunstnere av ypperste klasse.

Det er sjelden man blir eksponert for så mange gode melodier på ett og samme album. Produksjonen skal ha sin del av æren for dette, men melodiene er likevel, uavhengig av den gromme lyden, ualminnelig gode. Steele søker gjennom hele albumet tilbake til det klassiske poputrykket, der tre minutter og en fengende melodi er oppskriften.

Luke Steele er en skikkelig retrogutt med beina godt plantet i 60- og tidlig 70-tallet. The Beach Boys, The Beatles, Phil Spector og til dels Burt Bacharach, er de store heltene. Noe som igjen får meg til å tenke på The Beatles-dyrkeren Jeff Lynne og hans Electric Light Orchestra. Av nyere band kan Flaming Lips og The Divine Comedy nevnes. Likevel, dette først og fremst et The Sleepy Jackson produkt.

Foruten «Play A Little Bit For Love»; en litt rar og lang disco-låt, holder de resterende 12 sporene meget høy klasse. Men låter som «Devil Was In My Yard», «God Lead Your Soul», «Work Alone», «God Knows» og «How Was I Supposed To Know» trekker kanskje de lengste stråene om jeg må velge.

Det er som om albumet er i besittelse av et stayer-gen, som bare øker i takt med gjennomhøringene. Låtene blir bare bedre og bedre. Det nyanserte lydbildet byr på seg selv og avslører små detaljer jeg ikke registrerte ved foregående lytting. Noe som definitivt er et kvalitetsstempel.

Etter The Sleepy Jackson dukket Luke Steele opp i The Empire Of The Sun som i 2008 erobret verden med superhiten «Walking On A Dream». Et ganske stilig band som har tryllet fram en rekke deilige låter.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1738