Plateanmeldelse: Neil Young – «Colorado» (album)
Det er få ting som rører meg mer enn en Neil Young i storform. En aldrende Neil er i denne sammenhengen som en billedkunster som bare blir klokere og mer interessant med årene.
Da Trump ble valgt, var det sikkert flere enn jeg som kanskje håpet som en stille trøst at vi ville få revitalisert opprørsk rock tilbake. Opprørsk musikk har det kommet en del av, og fra gledelig mange ulike musikalske hold – enkelte «likely takers» har dog holdt en overraskende lav politisk profil i sitt kunstneriske uttrykk – eksempelvis Springsteen på sitt fenomenale 2019-album.
For Neil Young fremstår det like naturlig og emosjonelt å synge vakkert og engasjert om de store tidsåndspørsmålene, som rasisme og smeltende arktis-is, som om de nære ting – venner, hjemmet, jevnaldrende som er borte. Han er forbanna, sår, kjærlig og vred på samme tid på et vis som bare Neil kan. Og det klart: miljøkampen har Neil holdt på med siden 1960-tallet – dette er alt annet enn opportunistisk for hans del.
«Colorado» kan være det beste albumet hans siden 1970-tallet – og det sier en del. Young har levert minst en håndfull klassikere siden da, og også høyst oppegående album utover i det «nye» årtusenet. Jeg kan knapt huske noe album der Neil Young har svingt hyppigere mellom alle de stemningsleiene har er kjent for. Vi får «alle typer» Neil – fra Harvest-trubaduren til den forbanna gitarvillmannen. I så måte er det kanskje «Rust Never Sleeps», «After the Goldrush» og «Zuma» som ligger nærmest av de gamle klassikerne.
Nydelige «Milky Way» har spor av «Cowgirl in the Sand», mens «Eternity» innledes med pianotoner som vekker til minne nydelige «When the Morning Comes» fra «After the Goldrush» og «Help Me Lose my Mind» bringer tankene til «Sedan Delivery».
Plata åpner forsiktig i country/folk-land med «Think of Me», før Crazy Horse dundrer løs med hele arsenalet i sinte og drøyt 13 minutter lange «She Showed me Love» – komplett med masse rufsete gitarspill og det klassiske Crazy Horse-koret på sitt styggvakkert beste. «She» her er Moder Jord, intet mindre, og hun bevitner fæle ting, men har en enestående evne til å vise håp og kjærlighet.
Så glir det over i kantete, skjøre «Olden Days» der vi er i et nydelig semi-akustisk landskap og mimrer over livets gang mens kjære, nære og kjente går bort. Andre høydepunkter er klima-sorgvisen «Green is Blue» og «Milky Way». Men det ingen svake spor her, og det er nesten sjokkerende friske vrier og gode melodier.
Selv en hymne som «Rainbow of Colors» passer nydelig inn – Neils bidrag til mulige fremtidige hippileirbål – en slags antirasistisk protestvise som bygger broen inn til samtiden fra evige klassikere som Guhries «This Land is Your Land» og Dylans «With God on Our Side», som den slekter på melodisk mer enn tekstmessig.
Alt i alt et vitalt, rørende og kraftfullt album som antyder at Neil Young (74 år om to uker) faktisk har langt mer på lager, utrolig nok.
