Plateanmeldelse: Jesse Malin – «Sunset Kids»
Jeg har alltid likt Jesse Malin, men aldri så godt som akkurat nå. For med sitt nye album, «Sunset Kids», har han laget sitt første mesterverk. Godt hjulpet av produsent Lucinda Williams, har Malin laget en svært melodiøs og tidvis rocka plate som kan konkurrere med det beste av det beste.
De 14 låtene på «Sunset Kids» varierer selvfølgelig en smule kvalitetsmessig, men stort sett treffer mannen fra Queens i New York blink. På den energiske og Stones-aktige åpningslåta «Meet Me at The End of The Word Again» slippes gitarene løs, før det roes litt ned på det supre andresporet «Room 13», en klassisk Malin-låt bygd opp rundt en svært iørefallende melodi. Når tredjelåta, pianodrevne «When We’re Young» fader ut, kjenner man at den stille jubelen står i taket.
Malins varemerke, de melodiøse og filmatiske balladene med hjertet utenpå skjorta, spiller nok en gang hovedrollen. Noe «Shane», «Promises», «Revelations» og «My Little Life» er utsøkte eksempler på. Førstnevnte, en rørende hyllest til Shane MacGowan, er en skikkelig innertier.
Men Malin er også i sitt ess når han skrur opp lyden en anelse og beveger seg over i et landskap der pop møter rock og konturen av musikken til Bruce Springsteen, Tom Petty, Ron Sexsmith og Paul Westerberg skimtes i bakgrunnen. Et landskap tre av platas beste spor, hysterisk fengende «Chemical Heart», «Shining Down» og «Gary Skies Look so Blue» befinner seg i. Når «Strangers & Thieves», med Green Days Billy Joe Armstrong på vokal, dundrer avgårde, er det umulig ikke å trampe takten og trekke på smilebåndet.
Med «Sunset Kids» beviser Malin at han akkurat nå er en av rockens og popens mest spennende og viktigste artister. En artist som på elegant vis klarer å forene sine inspirasjonskilder med både egenart, smartness og troverdighet.
