I dag er det 43 år siden The Clash debuterte med en av tidenes beste punkplater, “The Clash” (1977).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i løpet av tre helger i CBS Studio 3 i London med Mickey Foote som produsent.
“White Riot” ble gitt på single i mars 1977. Det finnes to versjoner av låta. Den var en av de første de spilte inn til debutplata. Etter at den kom ut på single bestemte de seg for heller å bruke en versjon de hadde spilt inn på demo i 1976 med Julien Temple som produsent på plata.
“White Riot” er fortsatt en jævlig fet låt. Ett minutt og 56 sekunder som har satt varige spor i musikkhistorien. Fem grep var nok.
Sex Pistols var de første som skapte kaos på scener rundt om i London og England. Mer kaos enn musikk vil nok noen si, mens The Clash gjorde begge deler.
Selv om begge er legender i det punka kapittelet i musikkhistorien, hadde The Clash mye mer å by på enn Sex Pistols. Mer variasjon, rett og slett bedre musikere. Dessuten hadde de en mye mer tydelig holdning til samfunnet rundt seg.
Både Weak Heartdrops og Psychotic Negatives var forslag til band-navn, før Paul Simonon kom opp med The Clash. Inspirert av nyhetsbildet som daglig handlet om “social clashes”.
Det er Joe Strummer og Mick Jones som skriver låtene. De deler også vokal på et par av låtene og Jones synger på “Protex Blue”.
Allerede på debutplata er det ganske tydelig at The Clash var en gjeng med kreative musikere. 14 låter fikk plass på plata; åtte på side 1 og seks på side 2. Og det er mye variasjon, selv om det meste kan puttes i punk-båsen. Tekstene var politiske, låtene var kompliserte til punk å være. De hentet inspirasjon fra gammal rock ‘n’ roll og reggae. Men likevel er det sinna, reinspikka punk.
“By either metric, the self-titled debut album by The Clash is about as punk as it gets,” skrev Billboard i anledning 40-års jubileet.
Plata ble gitt ut i England i 1977, mens USA måtte vente til 1979. “This may be the greatest rock and roll album,” skrev The Village Voice da. Treffende beskrivelse.
“Remote Control” ble også gitt ut på single. Den handler om undertrykkelse og konformitet, det å innordne seg etter normer (eller ikke).
“The song imagines a deliberately, dramatically exaggerated England circa 1977, one where urban claustrophobia, totalitarian authority, and a robotic kind of daily routine,” skrev journalist Jason Heller.
“London Burning” er siste låte på side 1. Låta henviser til kjedsomheten på TV og adresserer rasismen som ofte behandles av bandet.
Det var stor arbeidsledighet i England på den tiden. På “Career Opportunities” går de til angrep på den politiske og økonomiske situasjonen i England på den tiden.
Og i “Hate and War” hører vi nok et eksempel på samfunnskritikk. Se The Clash spille låta live i München i 1977 her:
Debutplata til The Clash har en selvfølgelig plass både på lista over tidenes beste debuter og tidenes beste plater.
Plata gjorde det bra i hjemlandet og kom på en 12. plass på listene i England.
“I’ve been fucked about for so long I’m not going to suddenly turn into Rod Stewart just because I get £25.00 a week,” sa Joe Strummer, som med det får siste ord i denne omgang.
