På torsdag var det 41 år siden Bob Dylan ga ut «Slow Train Coming» (1979).

Tekst: Martin Johannessen

Jeg tror faktisk det er den første Dylan-plata jeg hadde et bevisst forhold til. «Gotta Serve Somebody» er fremdeles en av mine store favoritter! Det lune orgelet til orgel-legenden Barry Beckett, gitarplukkinga til Mark Knopfler og gospel-koringa – herlig.

Dette var selvfølgelig den første av de tre kristne platene hans. Men at Bob Dylan skulle bli kristen var langt fra en selvfølge for fansen. De fleste ble rasende.

Omtrent sånn her hang det sammen: Det startet en het og svett kveld på scenen 17. november 1978 i San Diego i California da noen kastet et sølvkors opp på scenen. Dylan hadde ikke for vane å plukke opp ting folk kastet. Men nå gjorde han det. I et intervju i 1979 sa han:

«Now usually I don’t pick things up in front of the stage. Once in a while I do. Sometimes I don’t. But I looked down at that cross. I said, ‘I gotta pick that up.’ So I picked up the cross and I put it in my pocket … And I brought it backstage and I brought it with me to the next town, which was out in Arizona … I was feeling even worse than I’d felt when I was in San Diego. I said, ‘Well, I need something tonight.’ I didn’t know what it was. I was used to all kinds of things. I said, ‘I need something tonight that I didn’t have before.’ And I looked in my pocket and I had this cross.»

For Dylan var omvendelsen en fysisk ting: «Jesus la hånda si på meg. Det var en fysisk ting. Jeg kjente det. Jeg kjente det over hele meg. Jeg kjente at hele kroppen skalv. Æren til Herren slo meg ned og tok meg opp.»

Men først og fremst er «Slow Train Coming» en god Dylan-plate som toppa lister over hele verden, selv om den fikk blanda kritikker. Men Jann Wenner i Rolling Stone var positiv: «one of the finest records Dylan has ever made.»

Dylan hadde sett Dire Straits på Roxy i Los Angeles og inviterte Mark Knopfler og trommis Pick Withers i studio. Og Barry Becketts orgel er også veldig til stede på plata.

Produsent Jerry Wexler ble også invitert. Han hadde produsert plater med artister som Aretha Franklin, Wilson Pickett og Percy Sledge. En mann med soul med andre ord.

Ingen av dem visste hva slags musikk det kom til å bli snakk om. Og det var kanskje like greit. Plata ble bra den, og den har tålt tidens tann.

«Well, it may be the devil or it may be the Lord / But you’re gonna have to serve somebody»