Plateanmeldelse: Spielbergs – «Vestli» (album, 2022)
Det åpnes med et drivende riff, knallharde trommer og energisk vokal før «The New Year’s Resolution» sparkes videre med en herlig melodisk hook og tekstlinjen «You are afraid you will be found out / I understand you will be found out / And I would love to say you won’t / lose everyone»… Og med det er tonen satt for Oslo-trioen Spielbergs andre langspiller.
Formelen er mye den samme her som på debuten «This Is Not The End», som høstet mangt et lovord i både innenlandsk og utenlandsk musikkpresse. Dette er kompromissløs indie, med beina plantet i punk, post-rock, hardcore og noen hint av powerpop. Blandingen muliggjøres i stor grad av en særdeles tight «power-trio» i Mads Bakkelien på vokal og «skitten» gitar, Stian Nettum Brennskag på buldrete bass og Christian Løvhaug med et trommedriv uten like.
Der debuten la mye under et teppe av hvitt støy, har Spielbergs på «Vestli» gjort ting litt skarpere, med spesielt vokalen lenger framme i lydbildet. De fleste låtene klokker inn i tre-fireminutters draget eller der omkring. Konsist og hardtslående!
For: Spielbergs øser på. Gitarene hogger og Bakkelien legger lite i mellom i vokalsporene. Man kan kanskje kalle det en form for emosjonell indie-rock, både i uttrykk og tekst. Albumtittelen henspiller på bandets oppvekst og tidlige voksenliv i Vestli, en av drabantbyene øverst i Groruddalen på Oslos østkant. Som de synger i «Every Living Creature»: «I know we’re growing older / But I feel like nineteen”.
Energien er altså til å ta og føle på fra første riff i åpningssporet og det fortsetter ufortrødent i «When They Come For Me» som drar fram litt god, gammel start-stopp dynamikk og nevnte «Every Living Creature» som innleder med en særdeles catchy og punkete powerpop-gitar og bare raser avgårde før støyen ebber ut.
Buldre-rocken i «There Is No Way Out» sender tankene i retning av Motorpsycho anno «Blissard», før et overraskende rolig intermezzo med piano, strykere og lydopptak. Litt balsam for ørene før neste runde med gitartrykk. En interessant indikasjon på at bandet nok har noen flere strenger å spille på?
Denne anmelderens personlige favoritter, «Brother Of Mine» og «Get Lost», krystalliserer på mange måter styrkene til «Vestli»: konsis produksjon der hovedelementene i gitarer, bass og trommer går opp i en høyere enhet for å bruke et noe forslitt uttrykk. Førstnevnte er rett og slett en «banger» av en rocke-låt som blir bedre for hver gjennomlytting, mens sistnevnte holder versene litt nede før det smeller i et særdeles avhengighetsskapende refreng!
Det hele avsluttes med den nesten åtte minutter lange «You Can Be Yourself With Me» som bygger sakte opp fra akustisk gitar-pop via en gitar «freak-out» Sonic Youth ikke ville ha kimset av, til et skurrete post-rock crescendo.
Vi skal vokte oss for å hevde at noen er «rockens redningsmenn», men at Spielbergs har puttet rock tilbake i indie, det kan vi trygt si. «Vestli» er en støyete, men melodisk sterk triumf som fortjener mange lyttere fra ulike leire i rocke-verdenen. Bravo, sier vi!
