Plateanmeldelse: Lana Del Rey – «Did you know that there’s a tunnel under Ocean Blvd» (album, 2023)
Amerikanske Elizabeth Woolridge Grant aka Lana Del Rey er ute med albumet med den lange tittelen «Did you know that there’s a tunnel under Ocean Blvd». Langt er også albumet, faktisk nærmere en time og atten minutter (!). Det blir veldig mye Lana Del Rey i monitor for å si det sånn.
Om det er typisk Del Rey å gå mot trendene og tidsånden skal være usagt, men hun gjør som hun vil, det skal hun ha. Man kan ta det i etapper eller gjøre som undertegnede; høre hele skiva på en lang kjøretur. Faktisk så egner plata seg svært godt til akkurat det. Kombinasjonen av hvite fjell og fjorder og den antropologiske reisen inn i det kontemporære erkeamerikanske landskapet som Del Rey byr på fungerer utmerket. Som tilfellet er med hennes tidligere plater, er den nye plata så filmatisk, skildringene av det amerikanske samfunnet så sterke, at bildene blir helt skarpe på det virtuelle lerretet.
Lana Del Rey er en artist som har jobbet seg opp fra gølvet, og hun har ikke behøvd å se seg tilbake siden singelen «Video Games» i 2010 og gjennombruddet med albumet «Born to Die» (2012). Samarbeidet med The Weekend på «Lust For Life» i 2017 var heller ikke noe feilskjær på oppløpet. Oppskriften er, nå som før, melankolsk pop, dynket i RnB og gospel. Humor er et overraskende viktig innslag i tekstene. Bare hør på nest siste låten, «Peppers». Eksplisitte tekster er selvsagt når det gjelder Del Rey. Lana bjudar på, men alt er gjort med finesse og kjærlighet til musikken.
På «Did you know..» byr hun blant annet på flere duetter og samarbeid med andre artister. Først ut er en nydelig ode til familien, «The Grants», med tydelige røtter i bedehuset/den amerikanske kirken. Tittellåten (med den nevnte tunnelen) er tung og suggererende. «A&W» er klassisk misantropisk og utfordrende, som bare Lana Del Rey kan være. Halen på låten er tydelig Billie Eillish-inspirert. Plata byr på flere fascinerende dykk inn i den amerikanske kristne tradisjonen slik som på «Judah Smith Interlude».
Fascinerende er også samarbeidet med Jon Batiste på «Candy Necklace», og sjekk det morsomme «øvingsopptaket», «Jon Batiste Interlude»!
Tittellåten er ikke en gang den låten med lengst tittel på plata, sjekk denne: «Grandfather please stand on the shoulders of my father while he’s deep seafishing», som Lana gjør sammen med den fransk-britiske pianisten Riopy. «Let The Light In» er klassisk Del Rey, denne gang i duett med Father John Misty.
Den strålende, The National-aktige «Margaret», er en duett med Jack Antonoff, også kjent som Bleachers, og er en personlig favoritt på skiva. Man kan ikke annet enn å elske Del Reys lattermilde og lekende framføring mot slutten av låta.
Man kan kanskje si at Lana Del Rey har laget ei lang og krevende plate, som kan virke utilgjengelig ved første forsøk, men som vil belønne den tålmodige lytteren generøst. Lana Del Rey har i hvert fall delt ut rikelig fra sitt kreative kammer og av sitt geni, for dama er unektelig genial. Anbefales.
