Plateanmeldelse: I Was A King – «Slow Century» (album)
Sommeren 1995, mellom gymnaset og universitetet, hadde jeg sommerjobb på Aker i Egersund. Jeg var hjelpearbeider/assistent på lageret og satte inn lyspærer i et utall lyskastere som skulle ut på en borerigg i Nordsjøen. Bilturene inn til Egersund for å hente folk eller gjøre et innkjøp ble akkompagnert av det som ble spilt på P3 den sommeren, spesielt High Llamas sin bittelille sommerhit «Checking In, Checking Out».
Ellers syntes jeg Egersund var en usannsynlig kjedelig og døll småby, med sitt ølmonopol og et utall bedehus. Lite visste jeg at den sommeren satt sikkert Frode Strømstad og lyttet til lo-fi eller lett psykedelisk gitar-pop. Snekret noen låter gjorde han kanskje også?
I dag er Frode Strømstad en av to gitarister og vokalister i I Was A King sammen med Anne Lise Frøkedal, som nesten er å regne for veteraner i norsk gitar-pop etter drøye ti år og nå fem album. Egersund har altså fostret noen låtskrivere av rang. Spille gitar og synge harmonier kan de også!
Hvorfor så mye Egersund her nå? Vel, noe tyder på at «Slow Century» til dels handler om bandets hjemby på Sørvestlandet. Omslagsbildene, de lett nostalgiske tekstene og en låt med tittelen «Egersound», gir i hvert fall noen hint i den retningen.
På denne femte plata har I Was A King gått «ad fontes» som de kalte det på idéhistorie da jeg studerte det, og hanket inn selveste Norman Blake fra Teenage Fanclub som produsent. Ringen er altså tilsynelatende sluttet siden bandet slo gjennom med singelen «Norman Bleik» på debutplata fra 2009.
Resultatet er en slående bra plate der myk powerpop av og til møter et litt drømmende pop-uttrykk kjent fra Anne Lise Frøkedals soloplater. Powerpopens skimrende gitarer og en stødig rytmeseksjon er basisen i de fleste låtene, men det er virkelig vokalharmoniene og samsyngingen til Strømstad og Frøkedal som løfter det hele ett hakk eller to.
«Slow Century» er en effektiv og konsis plate. I Was A King lar låtene snakke for seg og det trenger ikke alltid ta så lang tid å komme til poenget, sant? Her er det ikke mye staffasje. De tolv låtene gjøres unna på rundt halvtimen og bare en låt strekker seg over tre-minuttersmerket.
«Clouds» og «Bubble» innleder plata, hvor sistnevnte virkelig høres ut som en hyllest til Teenage Fanclub. Det låter så friskt! Melodien og harmoniene i refrenget satt som støpt hos meg etter to raske lyttinger. «Bubble» er en kremlåt!
I «Shake» er det vokalharmoniene som er mest iørefallende, med klassisk, «crunchy» powerpop i bunnen. «Tiny Dots» tar tempoet et lite hakk ned med litt mer mid-tempo pop-rock som glir nydelig av gårde. «Hatchet» er to minutter pur powerpop, med et litt støyete 90-talls-stuk som løser opp litt.
I Was A King er mestere i å holde seg kortfattet. Holder det med halvannet minutt å trykke ut en pop-perle, så hvorfor ikke? «Tanker» og «Run» er eksempler på det. Dette minner meg ikke så rent lite om Guided By Voices’ sin storhetstid på 90-tallet da slike låter dominerte platene deres.
Tittellåta «Slow Century» er en mer dvelende pop-ballade, mens «No Way Out» har platas mest støyete øyeblikk midt inne i en særdeles fengende låt, med ørene lent mot 90-tallets indie-rock, kanskje? I «Folk Song» tar de det helt ned, en akustisk perle som innledes med et særdeles lo-fi lydbilde, men etter hvert åpner seg opp til en luftig og fin låt.
«Egersound» er som sagt den lengste låta, en hyllest til det å bli voksen og finne veien sammen med venner, på jobb og i musikken. «Lighthouse» er Frøkedals låt, en nydelig avslutning!
Hva nå? Reise seg og skifte tilbake til A-siden. Det går an å lytte til en plate flere ganger etter hverandre, ikke sant?
