Emitt Rhodes burde vært en stor stjerne. Men skjebnen slo til og tildelte ham rollen som kulthelt isteden.
Emitt solgte knapt nok plater i den perioden han skulle slått den ene lytteren etter den andre i bakken. Men uansett hvordan man snur og vender på det: Emitt Rhodes lagde vanvittig mange bra låter i løpet av en fireårsperiode. De fleste og de beste på hans to første album, «The American Dream» og «Emitt Rhodes».
Tre av de fire platene han ga ut i perioden 1969-1973, alle fire er i sin helhet med på «The Emitt Rhodes Recordings (1969-1973), ble spilt inn i et studio i garasjen hjemme hos Emitts foreldre i California. Foruten å lage alle låtene, produserte og spilte han de fleste instrumentene selv, noe som er mer enn imponerende med tanke på at han kun var 20 år da han slapp den første plata.
Det er ingen tvil om at Emitt ble rammet av den britiske musikkinvasjonen som rullet verden rundt på 60-tallet, og da i særdeleshet The Beatles. Noen ganger er han nesten mer The Beatles enn The Beatles selv. Men det finnes mange andre ingredienser i musikken hans, ingredienser som sender tanker til artister som Scott Walker, James Taylor, David Crosby og Creedence.
At Emitt mer enn gjerne tok i bruk både blåsere og strykere tilfører musikken hans en varme og dybde som er sjelden vare blant dagens musikanter. Måten tamburinene smetter inn både her og der er med på å gi flere av låtene en herlig framdrift. Og sånn sett kan man hevde at Emitt, som likte seg best på pianokrakken, egentlig var en eksponent for det mange i dag vil definere som powerpop.
Emitt Rhodes største ufordring var at han hadde inngått en kontrakt med ABC-Dunhill som innebar at han måtte levere to album i året. Noe som skulle vise seg å være helt urealistisk. Hans selvtitulerte andrealbum tok for eksempel over ett år å fullføre. Noe som igjen resulterte i at selskapet saksøkte ham for $250 000. En helt vanvittig sum penger på den tiden.
Etter fire år og i en alder av kun 24, pakket Emitt solokarrieren ned i en kiste på loftet. En skattekiste som i dag befinner seg på «The Emitt Rhodes Recordings (1969-1973). Spør du meg er andreplata,«Emitt Rhodes», en sann klassiker alle musikkelskere bør høre før de forsvinner ned (eller var det opp?) i dødsriket.
Men før vi forsvinner, hva men en ny skiva snart, Emitt?
