Plateanmeldelse: Label – « All City»
Oslopatriotene i Label lager engasjert og urban poprock av topp klasse! Nå er de ute med den vanskelige andreplata (som de gjerne kalte det i seriøse musikkblekker), men Label, hva gjør de? De går hen og lager noe som høres ut som en nesten uanstrengt fengende oppfølger til debuten «Oslo So Slow». Det var en av de beste (norske) platene i 2016 etter min mening, med et knippe vestkystrock-perler som alltid får fram både smil, allsang-vibbene og dansefoten.
Label driver ikke med «komplisert» musikk eller et oppkonstruert sound. På «All City», som på «Oslo So Slow», står melodiene, låtene og tekstene i fokus. Det er smart og engasjerende gitarpop/powerpop/poprock/vestkystrock – velg det som passer deg!
«All City» er nok enda mer et album med stor A enn «Oslo So Slow». Det er litt større variasjon i låtmaterialet og platas «running order» virker mer gjennomført. Her balanseres powerpop-låter med mer intrikat vestkystpop og vi får også et par langsomme og dvelende låter som tar ned tempoet et par hakk. Som helhet tjener plata på det grepet.
Lydmessig låter det helt strålende, bandet har vært i California og fått platen mastret der av åpenbart kompetente folk. Dette til tross, denne plata utgjør ikke noen revolusjon. Label lager fortsatt «sommermusikk», men det er også åpning for noe mer dempet, kanskje til og med høstlig her? Kvaliteter vi setter pris på i plater som begeistrer!
«All City» har også preg av gode arrangementer og mer ustrakt instrumentering: i flere låter hører vi el-piano og ikke minst utsøkte blåsere og saksofon traktert av Bendik Brænne. Ikke misforstå: dette er en gitarplate. Gitarlyden er distinkt og «tørr» med mye fine twin-gitarer som minner en del om Euroboys. Ikke at det er noe som helst galt med det. Som en fotnote kan det nevnes at Trond Mjøen (fra nettopp Euroboys) har dratt i spakene når plata ble spilt inn.
Låtene da? Det er mye sommer, sol, California, litt namedropping og bittersøtt om livet som så klart ikke alltid går på skinner. Relatable som kidsa sier, kanskje spesielt for oss som er i etableringsfasens trassalder. Plata sparker i gang med powerpop-låter fra topphylla. «Fay Wray’s Grave» er marinert i californisk ferievibb, med crunchy gitarer, spretten perkusjon og en tekst om å drive rundt og ender ved graven til en avdød filmstjerne.
«Summer Went Wrong» er en bittersøt historie om en sommerreise til Stockholm som ender litt skeivt et sted ute i skjærgården, utstyrt med en nesten for catchy melodi og et deilig gitarkick, mens «Baby Lose Don’t Your Temper» er en power-popbombe med et trøkkete refreng.
Låter som «It’s All Right» (El-pianoet! Blåserne!) og «Slowly» tar tempoet ned betraktelig, med tung dose vestkystpop. Spesielt sistnevntesom, som avslutter A-sida på vinylutgaven, er et litt atypisk Label-nummer, med mer dvelende gitarer og en fin gjesteopptreden på vokal fra Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers).
På «Look Out And Hurry» er signaturen tilbake, med skikkelig gitarkick og distinkt falsettkoring. «Breakfast In Pasadena» er en ganske streit, men veldig fengende poprock-låt om noe som høres ut som en veldig fin ferie i California. Eller så er det kanskje et «wannabe»-filmmanus kamuflert som en rockelåt? Uansett, tonen er satt for B-sida med disse to låtene.
Ensomhet, tosomhet og søken etter mening er temaet i «Ain’t No Sunny Morning», en låt som skimrer og flyter avgårde mot en lykkelig avslutning. Ofte avsluttes disse gitarpop-platene med et roligere nummer eller to. Label bryter med den formelen og gir oss energibomben «Feel My Heat» og seks og et halvt minutter lange «Day Flight» som engasjerer med litt tyngre gitarer, en sugende gitarsolo og store trommer!
«All City» anbefales med andre ord. Og da har jeg ikke engang nevnt det estetiske for de av oss som er opptatt av det. Coveret til vinylplaten er et av de mer gjennomførte og fineste jeg har sett her på berget de siste årene. Summer can’t go wrong med «All City» i ørene! (Plata slippes 1. juni)
