Jadda! Popklikk har selvfølgelig brukt ørene til å høre på dritbra musikk den siste tiden (Sjekk spillelisten nederst i saken). At vi også er nødt til å lide oss gjennom musikk som kvalifiserer til seks strafferunder er et nødvendig onde for å kunne skille det bedritne fra det supernice.
Når dette skrives er vi fullstendig oppslukt i Anders Wendins nye skive, ”Dom ska få se vem dom roat sig med”. Anders Wendin aka Moneybrother aka Pengebrosjan forstetter med å pumpe ut griselekre soulsanger med tettsittende refreng. Litt Håkan Hellström, en anelse Dexys og Mink DeVille, men først og fremst Wendin på toppen av et veldig høyt fjell.
The War On Drugs nye plata,”Lost In A Dream”, har fått det til å klikke totalt for enkelte i redaksjonen. Hysteriske utbrudd som ”Svarte bjelke, dette må være den beste Fleetwood Mac plata siden Tusk” og ”Hæ, Lindsey Buckingham og Don Henley på samme skive?” har tidvis tatt fullstendig overhånd i en tid der diskusjonen om Fred Perry eller Fred Perry burde hatt førstepri.
Den mest radikale påstanden som dukket opp rundt lunsjbordet forrige uke var følgende: ”Neil Finn er en bedre låtskriver enn Paul McCartney”. En påstand som resulterte i grisebank og melding med hjem. Når det er sagt: Neil Finns (jadda, han fra Crowded House) første plate på 10 år, ”Dizzy Hights”, er finere enn fjorårets bidrag fra Sir Paul, ”New”, som jo tross alt var ganske så lekker. Hvilket innebærer (ops!) at Neil Finn nok en gang har levert popmusikk av ypperste klasse.
På hjemmefrontet har det gått mest i Sivert Høyem og I Was A King. På ”Endless Love” blander Høyem på utmerket vis det melodiøse og kompromissløse. En egenskap vi verdsetter ekstremt høyt. I Was A King har nok en gang fylt våre hoder med nynnbare melodier og snertne gitarriff. Og kanskje har de laget sin beste låt så langt? Jadda, vis snakker selvfølgelig om usedvanlig vakre ”Pet Cemetery”.
Da en av kundene våre mente at det er skikkelig kleint å kalle bandet sitt Elbow, rev vi kontrakten i to og pælma den i søplebøtta med en presisjon verden knapt har vært vitne til. Grensesetting har alltid vært en viktig greie for oss. At vedkommende hadde presentert oss for en komplett idiotisk ide, kan vi leve med. Men dissing av Elbow? Njet! Om bandets nye plata, ”New York Morning”, duger? Tja, hva tror du (pling)?
Helt til slutt: Vi elsker Wilko Johnson (og Roger Daltrey)!
