Det første jeg tenkte på da jeg slo opp øynene i dag tidlig var den nye plata til Jerry David DeCicca, «Time the Teacher». Allerede på vei ned trappa på jakt etter dagens første espresso, nynnet jeg på albumets åttende spor, «Woodpecker». Noen få minutter senere, mens jeg stirret inn i den solfylte veggen, fylte «Watermelon» hodet mitt.
Noe som igjen fikk meg til å fundere på hvorfor akkurat DeCiccas, med fortid i The Black Swans, andre soloalbum så til de grader har dominert mine musikalske valg de siste dagene.
At musikken spiller på de samme strengene som Leonard Cohen, Scott Walker, Townes Van Zandt, Randy Newman, Lou Reed, Tom Waits og Joe Henry, betyr selvfølgelig en del. Men avgjørende er det ikke. For akkurat den opplevelsen er på ingen måte unik for min platesamling.
De varme, jordnære, sjarmerende og tidvis svært konkrete tekstene bidrar definitivt til avhengigheten. Tekster om hakkespetter, vannmeloner og bestemors tatovering er på ingen måte hverdagskost.
Men uansett hvor mye jeg tenker og funderer, klarer jeg ikke å sette fingeren på hvorfor denne plata er helt uimotståelig. Noe som ofte skjer når jeg lytter på musikk. Jeg bare liker det jeg hører. Ferdig snakka. Opplest og vedtatt. Ingen forklaringsmodeller, det er kun følelser og musikkens mystiske og overveldende kraft som viser vei.
Når det er sagt; det løsslupne og tidvis bedagelige lydbildet fylt med kassegitarer, tangenter, blåseinstrumenter, kvinnelige korister og DeCiccas særegne stemme, skal ha mye av æren for at magiske øyeblikk oppstår. En løssluppenhet der en kalasbra kombinasjon av jazz, folk, gospel, soul og pop slippes løs på lytteren. Et lydbilde Jeb Loy Nichols og Benedic Lamdin har vært med på å snekre sammen.
Når jeg rusler ned trappa i morgen tidlig er jeg helt sikkert på at jeg har hodet fullt av varme tanker, hakkespetter og vannmeloner. Noe som fort kan skje med deg også om du tar deg tid til å lytte på en av årets beste plater så langt.
