Det blir kanskje ikke helt riktig å omtale noe som helst av The Beatles som “undervurdert”. Likevel: disse 20 perlene er ikke blant de aller mest kjente Beatles-låtene. Samtidig har de alle noe unikt som gjør dem fortjent til en plass på denne høyst eksklusive spillelista.

Jeg har plukket kronologisk, etter når låtene er spilt inn, og forsøkt å forklare låtvalget:

There’s a Place – Den nest siste låta på debutalbumet har en karakterisisk “merseyside”-stil, med tåkelur-munnspill, mye romklang og en innstendig beat. Legg merke til hvordan Pauls entonige harmonistemme fyller ut Johns hovedvokal. Det er mange (og flere glitrende) coverlåter på “Please Please Me”, men i likhet med tittelkuttet er denne låta proppfull av originalitet og viser vei framover. Totalt tidløs og samtidig uomtvistelig 1963.

It Won’t Be Long – Åpningslåta på “With the Beatles” strutter av kåt energi og effektiv call/response (yeah yeah). Vokalstilen lånte våre helter elegant blant annet fra de samtidige Motown-singlene, men så koblet de på effektiv riffing og en raus dose melodisk originalitet. Andrealbumet er en ofte litt undervurdert, veldig tøff og hyperenergisk samling låter.

All I’ve Got to Do – Samme album. John Lennon var relativt dominerende både som låtskriver og vokalist på de tre første platene, også når bandet var i det litt roligere hjørnet. Dette er nok en favoritt i Motown-stilen – med en herlig sløy backbeat fra Ringo og Johns klokkeklare soulvokal på sitt beste.

I Call Your Name – Eneste originallåt på EP-en “Long Tall Sally”, som kom i juni 1964. “I Call Your Name” ble opprinnelig skrevet et par år tidligere, og John ga låta til  Billy J. Kramer and the The Dakotas, som ga den ut som en singel-b-side i juli 1963. Beatles-versjonen ble spilt inn i mars 1964, og det var meningen å ta med låta i filmen “A Hard Day’s Night”, men planen ble vraket.

Millie Small, fra Jamaica, men bosatt i London, hadde denne forsommeren en kjempehit i England med sin versjon av “My Boy Lollipop”, som gikk i ska-rytme – noe helt nytt på poplistene. Den jamaicanske skabeaten finner også veien inn i det instrumentale mellompartiet i “I Call Your Name”, men Beatles-låta er spilt inn to måneder før Smalls hit kom ut. Innspillingen er bemerkelsesverdig for en ting til – det er første gang en Rickenbacker 360 12-strenger kan høres på plate.

Things We Said Today – Enda en sang som ikke kom med på filmen var Pauls “Things We Said Today”, skrevet i mai 1964 under en yacht-tur i Karibia med kjæresten Jane Asher. Sangen ble spilt inn 2. juni og ble utgitt både som B-siden til singelen “A Hard Day’s Night” og på albumet med samme navn. Den mollstemte i hovedsak akustiske låta har et glitrende brudd i mellompartiet der moll blir dur og pop blir rock, på sett og vis.

I’ll Be Back – Det er diskutabelt om albumet  “A Hard Day’s Night” er undervurdert. Denne skribent mener i hvert fall at det er det eneste Beatles-albumet som er totalt og fullstendig uten svake punkter.

Plata avsluttes med en av Johns vakreste ballader, “I’ll Be Back”, angivelig inspirert av Del Shannons “Runaway”, som heller ikke kom med på selve filmen. Den har noen finurlige akkordskifter, i likhet med Pauls låt over skifter den uventet mellom moll- og dur-varianter, og låta har en mørk undertone som peker framover mot mer komplekse stemningsleier og enda friere låtstrukturer.

When I Get Home – Whoaoh I..  – En beintøff og oppfinnsom rock n’ roller på plata som mer enn noe annet Beatles-album domineres av Johns låter. Igjen er det Motown-singlene som ligger i inspirasjonsgryta her. Men den melodiske oppfinnsomheten drar låta i andre og uventede retninger.

Som det var radikalt å starte en popsang med refrenget (She Loves You), var det heller ikke dagligdags å starte med “broen”, eller rettere sagt, overgangen, til refrenget. Men for denne gjengen renner slike triks nærmest ut av ermet i 1964.

What You’re Doing – “Beatles for Sale” ble utgitt 4. desember 1964, og dette var den siste låta som ble ferdiggjort. En plate med litt sånn uviss status i katalogen – halvt Buddy Holly, halvt country og noen litt halvhjertede covere. Helheten vakler, men påvirkningen fra Dylan og bekjentskapet med cannabis gjør sitt til å gi de selvkomponerte låtene et nytt og interessant preg – snakker vi egentlig om folkrock her, året før Dylan gikk elektrisk og The Byrds debuterte?

Macca skrev denne i Atlantic City 30. august 1964 på slutten av en lang USA-turné. Det er en viss modning å spore tekstmessig her – det lugger litt i forholdet. Men hovedgrunnen til at den er med i dette utvalget, er Georges gitar-riffing på 12-strengeren – kanskje det første eksemplet på regelrett jangle-rock, så nei, det var ikke The Byrds som fant opp det, selv om inspirasjonen mellom bandene gikk begge veier de neste årene.

The Night Before –  Spilt inn i februar 1965 til filmen og albumet “Help!” og utgitt på albumet, som kom 6. august – som låt nr. 2 etter tittelllåta. Har alltid likt drivet i denne McCartney-låta – call-response-koret er sunget av John og George, elektrisk piano hamres løs på av John, mens gitarsoloene er spilt med en oktavs forskjell i tonehøyde av Paul og George, ifølge denne omtalen i  somethingelse.

Tekstmessig kan sangen være et slags svar på The Shirelles “Will you still love me tomorrow?” – men sett fra et mannlig perspektiv. Det er anger/undring/lengsel over linja ““Last night is the night I will remember you by; when I think of things we did it makes me want to cry”, der Maccas vræl når sitt klimaks.

I’ve Just Seen a Face – Jeg har noen ganger tenkt at liverpudlingenes rolle i folkrock-utviklingen er gitt lite oppmerksomhet. Et knippe låter fra “For Sale” og en liten bunke fra “Help” blir til sammen et bra folkrock-album, og naturligvis det første, siden vi snakker 1964/65. Og da er det viktig å understreke at vi snakker om første halvår av 65 – dette er jo tiåret da det skjedde mer på tre måneder enn på tre år bare et tiår seinere.

Dette er faktisk The Beatles’ første helt akustiske innspilling. Tenk at den er gjort i samme session som “Yesterday” og “I’m Down”, og du får et svimmelhetsfremkallende bilde av Maccas vanvittige strekk som vokalist, instrumentalist og låtskriver (det er Paul selv som spiller gitarsoloen). En reinspikka country-låt av den raske typen, og det mangler bare banjo, mandolin og fele for å gi det komplette bluegrass-preget – visstnok stammer den helt tilbake fra Quarrymen-perioden på slutten av femtitallet!

I’m Down! – B-siden på “Help!” er noe så uvanlig for The Beatles som en helt streit rockelåt i samme ånd som Pauls store rock ‘n roll-helt Little Richard. Og beholdningen her er vokalen, som kanskje er hans mest ekstreme rockeprestasjon – selv “Helter Skelter” blekner mot hva Macca leverer her. Krydderet kommer i form av call/reponse-koret og Lennons viltre Vox-orgel. Det er også gjort noen ganske legendariske liveversjoner av «I’m Down», f.eks. under konserten på Shea Stadium.

Think for Yourself – Harrisons to låter på eminente “Rubber Soul” er blant de beste på albumet – den første “alvorlige” Beatles-plata og et av tidenes mest innflytelsesrike album overhodet. Det er en ganske radikal utvikling her både musikalsk og tekstmessig. Tidligere i 1965 hadde Dylan gitt ut både “Bringing it All Back Home”og “Highway 61”. Alvorsmannen Harrison slukte nok også de hevngjerrige giftpillene i Dylans eminente dumpe-singel “Positively 4th Street” rått – i tillegg er det et politisk element her – oppfordringen til selvstendig refleksjon er nok ganske genuin.

En annen snedig sak er introduksjonen av en ekstra bass spilt gjennom en fuzzboks – sannsynligvis den første i sitt slag. Maccas dirrende bluesy bass her er et like fremtredende element i denne Harrison-låta som hans vanvittige “indiske” gitarsolo på “Taxman” noen måneder senere (tenk at det bare er ni måneder mellom «R.S» og «Revolver»)!

The Word – Det er mye man kan si om Beatles-låter, men veldig dansbare er de for en stor del ikke. Denne funky soul-perlen er et av en håndfull unntak. Som barn ante jeg ikke at “Rubber Soul” hadde noe med soulmusikk å gjøre. Men albumtittelen er ikke bare et litt dårlig ordspill, den er angivelig også en slags selvironisk refleksjon av mangelen på autentisitet når en gjeng bleke briter prøver seg på den stolte amerikanske sjangeren (begrepet plastic soul spilte på dette, så våre gutter dro uttrykket et hakk videre).

For «R.S.» har masse soul i seg, og ved siden av Pauls “Drive My Car” er det mest tydelig på “The Word”, i hovedsak Johns låt, tydelig inspirert av sånt som James Browns “Papa’s Got a Brand New Bag” – men krydret med noen ganske tidlige dråper psykedelia, neppe helt upåvirket av bandmedlemmenes ferske hasjvaner. Men dette er The Beatles, og ingen låt uten en dæsj innovasjon. Den funky beaten følger ganske vanlig akkordprogresjon, helt til mellompartiet og det heftige riffet unisont spilt av piano, gitar, bass og George Martins harmonium. Låta har dessuten en flertonighet som er ganske spesiell – det er ikke godt å si hva som er leadstemmen i det flerstemte refrenget. Det er sju stemmer her, som bringer hippie-budskapet om at “the word is love” – drøyt halvannet år før “the summer of love”.

Rain – Nå skal det sies av b-siden på “Paperback Writer” jevnlig omtales som Beatles’ fineste b-side og derfor kanskje ikke er SÅ undervurdert. Men b-side er b-side. Jeg husker godt at jeg kjøpte mitt eks. på et loppemarked sammen med en av de andre fineste singlene fra jubelåret 1966 (Stones’ “Paint it Black”) og jeg tror året var 1976. Tenk det! Men altså, hvis “The Word” var opptakten, er dette den virkelige introen til Beatles’ psykedeliske periode. Både tekstmessig og musikalsk er vi nå dypt inne i en LSD-dynkede varianten av virkelighetsoppfatning.

Det vrimler av drone-akkorder og, ikke minst, det klassiske eksemplet på at slump kan bli kunst (selv om det ikke nødvendigvis er sånn- på sitt verste ble dette synet på slump gjort til en kunstideologi, mener Beatles-kronikør Ian Macdonald) – det skjedde da båndet ble satt inn feil vei og våre helter overtalte produsent-George til å beholde “feilen” slik at Johns vokal på slutten ble baklengs. Som vi vet ble baklengstrikset brukt atskillige ganger seinere, kanskje med aller best hell i det eminente sologitarpartiet på “I’m Only Sleeping”. I tillegg har “Rain” helt eksepsjonelt bra tromming fra Ringo og en Macca i et usedvanlig flippete basshumør.

And Your Bird Can Sing – “Revolver” som revolusjonerende gitaralbum har vi skrevet om tidligere i Popklikk. Denne trallen har en dronete rytmegitar, men mer essensielt melodiske skala-aktige arpeggier som er dubbet flerstemt. Gitarene ruller og går hele veien, de spiller “solo” også mens John synger, på mellompartiet, og utgjør en kjerne i låta som på sett og vis predaterer det vi etter hvert har kalt powerpop. I min bok har låta noe av det mest minneverdige gitararbeidet på noen Beatles-låt – det sier endel.

Getting Better – Det er kanskje i overkant å ha med noe som helst fra Sgt. Pepper her når man snakker om “undervurdert, men greier ikke å la være likevel. “Getting Better” skiller seg ut med den stakkato rytmen og kontrastene mellom Pauls lead (it’s getting better all the time) og Johns tøysete kontra-beskjed i koret (it couldn’t get no worse!), men det som gjør låta er Pauls glidende melodi, opp og ned på én dronende akkord i verset. Legg også merke til det fantastiske, duvende bass-spillet – som trer tydeligere fram både i monomiksen fra noen år tilbake og jubileumsremastringen fra 2017. Ofte tenker jeg på XTC når jeg hører “Getting Better” – det kan ha noe med hvordan melodien tar sine tonesprang litt løsrevet fra akkordene som ligger under – det er mye McCartney i hvordan Andy Partridge bygger sine låter.

It’s All Too Much – Dette er noe av det mest rendyrket psykedeliske The Beatles noen gang gjorde. Harrisons LSD-refleksjoner gjennomsyrer den dronete låta som strengt tatt går i én akkord. Den er utpreget raga/indisk-inspirert, men i stedet for sitarer er det feedback-gitarer (Harrison hadde hørt Hendrix nå) og boblende orgel som preger lydbildet, men også blåsere.

Sangen ble spilt inn rett etter at gruppa var ferdige med å spille inn Sgt. Pepper, og produsert av bandet selv, derpå remikset i oktober og vurdert til “Magical Mystery Tour”, men ikke gitt ut før på “Yellow Submarine”-albumet i 1969. Den er inkarnasjonen av Harrisons indisk filosofi- og LSD-inspirerte tekstunivers anno 1967, med et kledelig sonisk kaoslandskap der Sgt. Pepper-eksperimentene krasjer med en slags Velvet Undergroundsk dronete tilnærming – kanskje preget av en velkommen løssluppenhet etter de mange månedene i studio med det ekstremt disiplinkrevende albumet de nettopp hadde gjort seg ferdig med.

Hey Bulldog – Denne pianoriff-baserte rockeperlen ble opprinnelig spilt inn for promovideoen til (også pianobaserte) “Lady Madonna”, altså før det hvite albumet, i februar 1968. På noe album kom den ikke før lydsporet til filmen  “Yellow Submarine” ble gitt ut som album i januar 1969. Jeg synes den er et av de kuleste eksemplene på Johns mange råe rockelåter fra 1968/69 – løselig bygget på Barett Strongs “Money”, en av de klassiske Beatles-coverne fra den tidlige perioden, men med en moderne råskap og glitrende skarp vokal.

Ifølge tekniker Geoff Emerick var det en av de første gangene Harrison brukte en ny fuzzboks (veldig nytt den gangen),  og gitarspillet er virkelig rått. Hundelydene var Pauls idé visstnok, og låttittelen ble endret fra “Hey Bullfrog” – låta ender i et visst lydeffektkaos – en underkjent og oppfinnsom låt.

Sexy Sadie – The Beatles’ reise til India avstedkom store deler av det hvite dobbeltalbumet. Tekstmessig er dette noe av beholdningen – en nidvise om Maharishien med det store egoet, angivelig skal han ha  forsøkt å sjekke opp Mia Farrow – og her er Johns syrlige kommentar.

Opprinnelig skulle låta også hete “Maharishi”, men George overtalte John til å endre tittelen. Det virkelig kule her er pianoet og den sirkulære strukturen i låta, samt brillefint gitarspill. Pianostilen er for eksempel fyldig kopiert i mellompartiet på Radioheads “Karma Police”. En evig moderne og tidløs låt det er umulig å bli lei av.

The Long and Winding Road – Phil Spectors sirup-produksjon, de evinnelige kranglene og Lennons brutalt elendige basspill tilhører den triste historien rundt denne låta fra  “Let it Be” – visstnok fikk ikke Macca slippe inn i studio for å fikse bassen – så betent var forholdet mellom dem (Spectors var Lennons mann). Albumet slik det ble hadde aldri Maccas velsignelse.

“The Long and Winding Road”, skrevet samme dag som “Let it Be”,  ble spilt inn i januar 1969, men utgitt først i mai 1970, i USA som The Beatles’ aller siste singel. Opprinnelig hadde den et sparsommelig arrangement og var i grunnen ikke annet enn en middels demo. Rett før utgivelsen, i april 1970, la Phil Spector på kor og strykere – av det riktig så søtladne og sentimentale slaget – ikke helt i tråd med stemningen i det nå så godt som oppløste bandet. Endringene fra mannen som sju år tidligere revolusjonerte popmusikkens lydbilde med sine “wall of sound”-produksjoner, gjorde Paul så forbannet at han senere viste til denne hendelsen som en av seks grunner til at han ønsket å oppløse bandet.

Likevel: “The Long and Winding Road” er og blir noe av det vakreste og tristeste Paul McCartney noen gang har skrevet. Det er en melodi for evigheten, og at den er rimelig dynket i strykere og et overdådig arrangement, greier ikke å ødelegge det. Spector-grepet blir bare et historisk vitnesbyrd om hvordan eventyret endte i kaos, bitterhet og uvennskap for tidenes beste band.

Kilder: wikipedia.org, Ian Macdonald: “Revolution in the Head”