Den første gangen jeg så Christer Knutsen og Hilde Marie Kjersem aka Marie Munroe på samme scene, forstod jeg umiddelbart at jeg var vitne til noe utrolig fint.
Anledningen var Hilde Maries releasekonsert på Big Dipper for plata ”Let’s Let Go”. Ei plate som foruten å dyrke popens vesen, nikker i retning av både jazz og elektronika.
Da konserten var ferdig var jeg overrasket, glad og en tanke forvirret. Låtene var fremdeles like fine, men også veldig annerledes. De elektroniske virkemidlene og det luftige lydbilde var på elegant vis byttet ut med en mer jordnær tilnærming der Christers gitarer og stemme fikk fritt spillerom. Live-versjonene av favorittlåter som ”Moses” og ”FTS”, plasserte meg foran platespilleren i det 70- tallet ebbet ut og Tom Pettys ”Damned The Torpedos” slo seg fram på de amerikanske hitlistene.
Jeg tenkte: ”Herregud, dette er jo magisk. Gi meg en Hilde Marie & Christer- plate!”
Først nå, flere år senere, har jeg fått viljen min. Munroe/Knutsen er endelig her med sitt første album, «A Murder Of Crows».
Når det viser seg at Hilde Marie & Christer har bestemt seg for å lage melankolsk og mektig musikk i krysningspunktet pop, rock og americana, er det bare å puste ut og smile bredt. For når stemmene deres møtes, omgitt av Christers sørgmodige gitarer, er det fremdeles umulig ikke å bli berørt.
Stemmene til duoen? Hjælpes meg, de er trolig skreddersydd i himmelen. Eller et sted der det serveres duggfrisk Pommac dagen lang, året rundt.
At den tidvis sprudlende og lekne innstillingen, som har preget både Hilde Maries og Christers soloplater, er erstattet av et nøkternt lydbilde som maler fram et mørke som ikke fantes der tidligere, føles både naturlig og helt på sin plass.
For det er nettopp i dette mørket at kvaliteten i musikken trer frem. At magien åpenbarer seg og skyter fart mellom de vakre harmonier og svale melodilinjer. Det oppleves som om en uforløst musikalsk kraft endelig har funnet sin form.
Plata består av en fin miks av gamle og nye låter. At platas to coverlåter, Tom Pettys «Insider» og Tom Waits’ «Hold On», fungerer aldeles utmerket, er nesten et lite mirakel. For hvor ofte funker egentlig coverlåter? Nesten aldri, spør du meg.
Men det er likevel de nye låtene som setter de dypeste sporene, og får meg til forsiktig å trampe takten mens både hodet og hjertet jubler. Den såre, intense og dvelende atmosfæren som sniker seg mot meg når låter som «If You Don’t Try», «Parallel Tracks» og «Never Told Her About You» fyller rommet, er sjelden vare. Så sjelden at den burde plasseres på den fineste hylla i butikken.
Den eneste utfordringen med «A Murder Of Crows» er, som med de fleste kvalitetsalbum, at lytteren må være litt tålmodig. For dette er en plate som må strekke litt på tærne før den tar deg med storm. En plate som må lene seg litt mot lyktestolpen før den rusler bort og slenger armene rundt deg.
Om noen avslutningsvis lurer på om enkelte av låtene sender tankene til Tom Petty & The Heartbreakers er svaret «ja». «Parallel Tracks» og «Red Shoes» hadde for eksempel passet godt inn på Pettys tidvis geniale album, «Southern Accents».
Helt til slutt en aldri så liten bønn: På den neste plata, som bør komme allerede til neste år, må Christers «No Love» være med. Om duoen slenger inn en Big Star-låt er det også helt greit.
