(Hendelsene beskrevet under fant sted for cirka 22 år siden)

Etter to doble espresso og en høyst nødvendig tur på toalettet er jeg klar. Johannes som venter ved innsjekkingen, kaster et blikk på klokka, smiler med hele kroppen og peker på dopapiret som henger etter meg som et minimalistisk slør. Jeg rister det av meg, og peker mot himmelen. Visst faen, dette er himmelske dager.

To Eldheads som skal til Stockholm for å se på Eldkvarn. Verdens beste rockeband. Det kan knapt bli bedre. Vi smiler, ler og prater i munnen på hverandre. Jens Book Jensen er en sutrepave sammenlignet med oss. Selv er jeg så blid at jeg har vondt i magen. Flyet svever. Vi suser av gårde. Og vips så er vi i Stockholm.

Med skivene «Himmelska dagar» og «Kungarna från Brodway» hadde Eldkvarn sin storhetstid mot slutten av 80-tallet. Mitt første møte med bandet var «Himmelska dager», som bokstavlig talt traff meg midt i hjertet, ettersom jeg kort tid i forveien var blitt kastet på dør av det som den gang var kvinnen i mitt liv. Låter som «Jag vil inte förlora igjen», «Vild, vild, vild», «Ta min hand» og «Alice», omfavnet og trøstet en fallen mann.

Husker at jeg kjøpte skiva i tredje etasje på Steen & Strøm, der den stod utstilt på stativ ved siden av kassa, og at jeg kun var noen få Ringnes unna å sende en kassett med «Jag vil inte förlora igjen» og Warren Zevons «Reconsider me» til kvinnen da jeg led som mest. Heldigvis tok det ikke lang tid før kjærligheten nok en gang banket på min dør. Tiden fløy, alkoholen fløt, jenter kom og jenter gikk. Ikke alle like snertne, men dog. Så en dag lå «Kungarna från Brodway» på platespilleren min. Og der ble den liggende.

Når to overblide gutter fra Norge står midt i Stockholm City, er nødvendigvis noe å drikke det første ordet som dukker opp i hodene deres.

«To kalde bæsj, nå» er de første ordene som triller ut av munnen min i det vi hopper ut av flytoget.

Vi smiler om kapp og setter opp tempoet. Fire Pripps senere er vi skjønt enige om at Ulf Lundells «Den vassa eggen» er et meget godt album. Men at «Himmelska dagar» selvfølgelig er bedre. Det vi er mest opptatt av er likevel hvilken låter Eldkvarn kommer til å spille i kveld. Noe vi da også diskuterer i tre kvarter før Johannes ser på klokka. Jeg går på toalettet. Mens jeg blid som ei lerke tømmer blæra, ønsker jeg av hele mitt hjerte at jeg får høre «Alice» og «Ta min hand» i kveld.

Jeg elsker Eldkvarn. Men som kjærester flest, har vi hatt tunge stunder. Særlig på begynnelsen på 90-tallet, var vi nær en opprivende og traumatisk skilsmisse. Det gikk så langt at vi knapt pratet sammen. Men så møttes vi nok en gang på Steen & Strøm. Året var 1994. Under E på nyheter stirret låtskriver og vokalist Plura sørgmodig mot meg. Jeg bladde videre. Tror jeg kom helt til K før jeg bladde tilbake og plukket den opp: «Sånger från Nedergården». Men denne gangen gikk jeg ikke direkte til kassen. Jeg tok de tunge og svikefulle stegene til høretelefonene. Idet mannen bak kassen trykket på knappen, lukket jeg øynene. Det var nå eller aldri.

Det finnes øyeblikk i livet når tiden står bom stille. Man overveldes og blir på sett og vis slukt opp av sin egen eksistens. Spenningen forløses og alt svever; lykkerus og bevisstløshet går hånd i hånd. Da Pluras røst, kun akkompagnert av en vemodig gitar, fylte høretelefonene med følgende tekst – «Jag kommer inn från regnet, hungrig og våt. Jag ligger här på sengen, med støvlarna på. Vad gör jag här i staden, jag talar inte språket lengre» – ble tiden visket ut. Akkurat som da Ole Gunnar Solskjær banket ballen i krysset i Champions league-finalen i 1999. Så kjente jeg den trenge på – lettelsen påfulgt av en lykkefølelse som ikke kan beskrives.

Venner igjen.

Med kammen i baklomma og smilet på lur småjogger to guttunger over veien til restaurant Kvarnen. Før rumpa har ramla ned på stolen har vi bestilt to Falcon stärköl. Pilen på følelsesregisteret har nå flyttet seg fra blid til eksaltert. Vi er to store lykkepiller som sluker to digre biffer samtidig som vi prater i munnen på hverandre, slurper øl og gestikulerer med armer og bein. Johannes ser ut som en sprellemann på speed. Når jeg etter en stund spør om vinkartet; vi må ha jo en grogg for å lukke ganen, er jeg helt svett av glede.

Jeg bestiller en Rènat, som jeg antar er fransk sprit. Serveringsdamen ser på meg med et litt usikkert smil, samtidig som Johannes ler så høyt at han får pusteproblemer. Han hoster og harker, peker på meg og rister på hodet. Jeg skjønner ikke en dritt, før damen som nå kjemper en intens kamp mot latteren, spør om jeg mener renat, altså renat svensk sprit. Jeg retter opp ryggen, tørker svetten og bestiller to renat. Ti sekunder senere hører vi intens fnising fra kjøkkenet.

Regnet pøser ned. Vi kaster oss i en drosje, og ankommer Tantogården 10 minutter før konserten begynner. Arrangørene har trukket digre lerreter over utearealet. Tanto, som tar 1200 mennesker, begynner å fylles opp. Johannes og jeg trenger oss fram mot scenen. Vi er omringet av Eldheads i alle aldre. Så skjer det; ventetiden er over. Menneskemengden rundt oss forvandles til en skrikende koloss som velter fram mot scenen. Plura ønsker oss velkommen, samtidig som Carla, Tony, Werner og Clas entrer scenen.

Det neste som skjer er nesten ubeskrivelig. Men bare nesten. En vemodig og finstemt gitar lister seg kraftfullt mot oss; jo da det er mulig, før Plura åpner munnen og drysser verbale edelstener over oss. Noe som i det minste billedlig sett er mulig. Når jeg titter bort på Johannes ser han ut som en forvirret lottovinner med fisk på kroken. Selv må jeg støtte meg på sidemannen som igjen støtter seg til en usynlig vegg. Bandet åpner med «In från regnet». Og til det har jeg bare en kommentar: La meg dø NÅ! Men den gang ei. Jeg lever mer enn noen gang, selv om det føles som om jeg har holdt pusten i en evighet.

Når Eldkvarn kaster seg hodestups inn i «Landtsortsgrabb», forvandles publikum til et hysterisk kor med 1200 dirigenter som vræler ut teksten. Det kan virke som vi alle er utstyrt med rumperaketter der vi hopper opp og ned i store og små sølepytter. Når jeg ser Johannes’ viltre dans, slår det meg at han ligner en forvokst guttunge. Den voksne mannens hemninger er erstattet av et barnlig smil som stråler av ren og skjær livsglede.

Når de siste tonene av «Landsortsgrabb» kastes mot oss fra scenen, braser en full gubbe inn i meg. Ølspruten treffer meg mitt i trynet, men i det jeg fortumlet ramler bakover kjenner jeg en hånd i min, samtidig som vidunderlige ord begynner å vandre rundt i mitt hode. Et magisk øyeblikk unnfanges, og jeg står stødigere enn noen gang. Plura tar oss alle i hånden og fører oss tilbake i tid. Den lykkelige, ulykkelige tiden, som var vår ungdom.

Med sin tryllestav maner Plura frem gamle minner. Mamma som steker nyfisket makrell mens hun danser lett til Elvis. Pappa som lærer Tobias og meg å seile med en kald murer i hånda. Svein Arne, Johannes og Felix, mine blodsbrødre, som hopper fra femmer’n på Ulvøya. Det lyner og tordner, men vi gir faen. Marianne som tar meg i hånden, og fører meg inn i et hemmelighetsfullt landskap.

De er der alle sammen. De smiler og vinker, og jeg vinker tilbake. Sola skinner, snøen faller. Båtene seiler på fjorden, og elefantene på sirkus Scott løfter snablene og roper ut mitt navn. Jeg dribler av tre mann og setter lærkula i krysset. Jeg jubler. Jeg snubler. Pappa tar meg i hånden og hjelper meg opp i igjen.

Etter «Ta min hand» pøser bandet på med en uendelig rekke av klassikere. Alle utført med autoritet og nerve. Når introen til «Alice» når oss, skriker jeg høyere enn Juster, og gir Johannes en klem i verdensklasse. Vi holder rundt hverandre og hopper opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Vi er ett eneste stort Eldhead som synger med absolutt hele kroppen. Det er så vakkert, så uendelig vakkert.

Alice, jag ser dig än i blå jeans och halmhatten i nacken
Må dörrarna bakom mig alltid hållas öppna, och jag bär din lädarjacka tätt omkring mitt hjärta
Alice, himlen kan vänta, det finns en plats i solen för varje männ’ska
Alice, himlen kan vänta, ta på dig läderjackan, det är en lång veg och du går ensam.

Etter konserten er jeg totalt utmattet, samtidig som en salig ro har krøpet innunder huden min. Det føles litt som å sitte i garderoben etter å ha scoret hat-trick i en 3-2 kamp. En merkelig stillhet blandet med ettertenksomhet og glede. Som om bryteren til virkelighetens verden er skrudd av for noen øyeblikk. Du hører støyen der ute, men tar den ikke innover deg.

Tanto er folketomt når Johannes og jeg setter kursen mot hotellet. Det nærmer seg midnatt, og vi slentrer av gårde uten å si et ord. To lykkelige guttunger, som vet at de snart må ta på seg slipset igjen. I det Johannes bryter stillheten blir jeg først litt irritert, men når jeg ser det gutteaktige ansiktet hans dandert med et utall små søleflekker, må jeg bare å smile. Og jeg smiler ikke mindre når han forteller meg at jeg har satt ny personlig rekord. Det er nå tre timer og 25 minutter siden jeg sist besøkte toalettet. Og han legger til: – Men man gåkke på dass i himmer’n, vett’u.

Jag har dragit pilen ur hjärtat, jag har vaknat ur en dröm,
jag går med månen över bron, mellan vaka och sömn.
Jag er lycklig för at finnas, jag er lycklig för at gå,
låt det va’ saker omkring mig som jeg aldrig skal forstå.
Vi lever i lyckliga, lyckliga, lyckliga tider ….