Plateanmeldelse: Stefan Sundström – «Östan Västan Om Stress Och Press» (album, 2021)

«Här kommer en rykande rökare från Eder alldeles egen Covid19-influencer. Med mej har jag det heta pojkbandet Bo Kashis Orkester som består av Martin Hederos, Nikke Ström, Martin Emtenäs och Ola Nyström […] Hare gött och håll avstånd. Och fanan högt!»

Disse bevingede ord er hentet fra presseskrivet som fulgte med Stefan Sundströms nye plate, «Östan Västan Om Stress Och Press».

Og det er ingen tvil om at Stefan Sundström og gjengen holder fanen høyt. Så høyt at den burde være synlig for alle som elsker musikk. For miksen av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og Sundströms uforglemmelige stemme, treffer hardt og umiddelbart.

Sundströms tekster er til tider så samfunnsrefsende, ironiske og morsomme at denne anmeldelsen definitivt burde vært publisert 1. mai, altså i går.

Men, det er ikke bare tekstene som treffer. Godt hjulpet av det svært lovende og briljante pojkbandet Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig.

På flere av låtene svever musikken rundt i et landskap ikke ulikt den musikken The Rolling Stones lekte seg med på «Sticky Fingers». Den energiske og svært iørefallende åpningslåta, «Å Karin», gynger av gårde på en seng av riff som sender tankene til Iggy Pops udødelige «Lust for Life».

Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. For Sundtröm er en vis mann med mange innsiktsfulle og kloke betraktninger om det samfunnet vi lever i. Et samfunn der kapitalismen, egoisme, sosiale medier, kjøpepress og jaget etter opplevelser, alt for ofte trenger de viktigste tingene i bakgrunnen. Som for eksempel naturvern, solidaritet og nærheten til oss selv og naturen. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste.

Og sånn sett er Sundströms stemme kanskje viktigere enn noensinne. For vi trenger definitivt både artister og samfunnsborgere som tør å utfordre samfunnsstrukturer og trender som truer fremtiden til de som kommer etter oss. Og vi trenger at det skjer nå – ikke om fem år, for da kan det være for sent.

Problemstillinger og utfordringer Sundström på elegant vis adresserer på så godt som alle låtene. Å plukke ut favorittlåter er derfor vanskelig. For man vil jo ikke at lytteren skal gå glipp av noe. Men, om du begynner med «Å Karin», «Det är så mycket jag inte behöver», «Den svarte pedagogiken»,«I en bortglömd skog»,«Influenser flunsa» og «Hur många likes», er trolig mye gjort. De to sistnevnte renner over av herlig samfunnssatire du ikke vil gå glipp av.

Helt til slutt: gå for guds skyld ikke glipp av Lina Langendorfs eminente saksofonlek på den nydelige avslutningslåta «Hommage til Kerstin Ekman».