Plateanmeldelse: Dungen – «En Är För Mycket Och Tusen Aldrig Nog» (album, 2022)

Ikke vet jeg om Gustav Ejstes parafraserer en Kim Wilson/Nick Lowe-skrevet Fabulous Thunderbirds-låt i albumtittelen her, men det er vel tvilsomt – dette albumet vrimler heller av deilige psykedelia-referanser noen markante kvartaler unna den nevnte sørstatsgjengens rhythm & blues, samtidig som dette trolig er en av Dungens mest pop-iørefallende langspillere – sju år etter forrige album.

De svenske psych-veteranene debuterte som kjent med fenomenale «Ta det Lugnt» allerede i 2004, og var dypt innflytelsesrike på senere suksessband som for eksempel Tame Impala. Muligens har inspirasjonen gått en boomerang-runde, for det er et visst slektskap her med de glitrende australierne. Denne skribent lar seg begeistre av et knippe strålende låter som ikke pynter seg med psych-effekter, men snarere blir en definisjon av hva psykedelisk musikk skal være på sitt beste, ved å by på en nær transcendental virkning for våkne lyttere.

Legg til en fantastisk fin og organisk produksjon der vekslingen mellom akustiske og fuzz-gitarer, varsomme pianoer, tverrfløyter og eh.. «aktivt» trommespill, gis luft, rom og plass, dandert med hovedpersonens vare, enkle og vakre poesi og utsøkt paisleymønstret melodiføring.

Iblant går tankene til XTCs fleipete alter-ego Dukes of Stratosphear, bortsett fra at Ejstes mener og er denne musikken 100 prosent. Likevel, Andy Partridge ville gitt brillene og hatten for de mange uventede melodivendingene og skrudde lydene, i kombinasjon med utsøkt låt-estetikk og passelig syrete spilling, som preger dette fengende albumet. Aller best er kanskje den drivende, gitardominerte «Nattens Sista Strimma Ljus.»

«Höstens Färger» heter en av de mer dempede låtene her, der melodien tar en typisk partridgesk vending – høstens album, spør du meg. Kanskje årets, rett og slett.

Foto: Mexican Summer (promo)