Popklikk har intervjuet Seven Doors Hotel sin frontfigur og låtskriver, Alexander Lindbäck.
Det er gammelt nytt av Popklikk digger musikken som renner ut av rillene på samtlige av Seven Doors Hotel sine plater. Blandingen av melodiøs americana og steintøff rock er midt i blinken for oss. Etter å ha hørt bandets fjerde album, ”The Arcade”, har en enstemmig Popklikk-redaksjon valgt å bytte ut ”digger” med ”elsker”.
– Har du drukket veldig mye tran det siste året?
– Tran har jeg ikke smakt på veldig mange år, men jeg drikker stadig mer kaffe.
– Hvordan vil du beskrive skiva?
– Variert og helhetlig. Rufsete og detaljert. Rocka og melodiøs. Vi har prøvd å lage den beste Seven Doors Hotel-plata hittil. Vi ville ikke finne opp kruttet på nytt, men bruke det samme kruttet til å treffe mitt i blinken. Denne gangen ble låtene laget over en kortere periode. Det er kanskje med på å forsterke inntrykket av at dette er et album som forteller noe om en spesiell periode. Flere av sangene har samme tema som blir behandlet på litt forskjellige måter.
– Vi digger produksjonen og alle detaljene i lydbildet, kanskje spesielt bruken av diverse tangenter. Utdyp.
– Både Kenneth Bjørdal som spiller tangenter og gitaristen Bjørn Harald Tveråli Winge har virkelig kost seg under denne innspillingen. De gjør begge ting som er utenfor den tradisjonelle americana-sekken, men samtidig er det ikke påtatt «nyskapende». De spiller ting som i studio falt seg helt naturlig, men som etterpå får også meg til å heve øyenbrynene. Ærlig talt så vet jeg ikke hvor alle tingene kom fra. Det var i hvert fall ikke noe vi snakket om. Vi har heller ikke brukt lengre tid i studio enn tidligere. Snarere tvert i mot. Men kanskje er det det nye kompet på plata som gjør at gitar og tangenter kan leke mer? Rett før vi skulle gi ut forrige plate fikk vi med Finn Håkon Werner Borgi og Tor Ånon Kleivane i bandet. De er to «brødre» som jeg har blitt veldig glad i. Og de er fantastiske musikere med like dårlig humor som meg. Ellers har Henrik Maarud vært veldig viktig for soundet på denne plata. Han har miksa plata i Snaxville i Skogbygda og gjort en kjempejobb. Henrik og Amund er to av de fineste folkene jeg har møtt i norsk musikkliv.
– Nevn tre plater du elsker som på en eller annen måte har gjemt seg mellom rillene på ”The Arcade”. Popklikk hører for eksempel ”Exile On Main Street” og ”Damn The Torpedos” både litt her og litt der.
– Wow, det er jo to av de aller beste platene som noen gang er gitt ut. Men da må jeg jo finne på noen andre.
The Bands «The Band». Jeg tviler egentlig på om noen kan høre spor av denne på «The Arcade», men dette er trolig mitt favorittalbum. Om noen holdt en pistol mot hodet mitt og tvang meg til å velge hadde det blitt denne skiva. Og da må jeg bare ta den med her. Levon Helm er kanskje den viktigste musikeren for meg.
The Byrds ’ «Sweetheart of the Rodeo». Kanskje er ikke dette en hundre prosent perfekt plate fra første til siste låt. Det bryr jeg meg ikke om. Da jeg hørte denne plata skjønte jeg at countrymusikk kunne være bra. Jeg var 18 år og var akkurat i gang med egen låtskriving. En av de viktigste hendelsene i livet mitt.
Bare en til? Huff, det er jo nesten umulig.
Bob Dylans «Slow Train Comin». Du blir kanskje ikke sjokkert over at jeg plukker ut en Dylan-plate, akkurat. Men du hadde ikke venta deg denne. Jeg har bare hørt så mye på den det siste året. Slapp av, jeg har ikke blitt religiøs. Jeg bare digger Dylan. Mark Knopfler og Pick Withers fra Dire Straits spiller på plata sammen med gutta fra Muscle Shoals i Alabama. Det er kanskje bare 3-4 klassiske låter her, men jeg elsker den. Jeg er jo Dylan-gal og Pick Withers er undervurdert.
– Fortell om bakgrunnen for tittelen og coveret til skiva.
– The Arcade Hotel er hotellet i filmen «Mystery Train» av Jim Jarmusch. En fantastisk film med handlingen satt i Memphis.The Arcade passa også bra med fotografiene vi allerede hadde plukka ut til coveret. Fotokunstneren Nina Hove tok bildene til vår forrige plate og både designeren Dag Eirik Clausen og jeg hadde lyst til å jobbe med henne igjen. Begge to er superflinke. Jeg synes nesten vinylcoveret har blitt finere enn selve plata. Det er kanskje ikke et problem? Uansett så var det noen bilder Nina allerede hadde tatt. Og hesten har kanskje en følelse av at den er inne i en arkade? Hvem vet?.
– Hvilken av låtene var det vanskeligst å få dratt i havn?
– Egentlig var ingen låter spesielt vanskelige, men det er jo feil svar. På ”225 Parsons Street” fikk jeg ikke til å spille like fint på introen som jeg hadde gjort på demoversjonen. Den låta er forresten skrevet om og med min Gibson Southern Jumbo fra 1946. Min beste venn. Den dagen krangla vi litt og det endte med at gitaren som spiller alene helt i starten av låta ble hentet fra demoen, mens jeg la på ny gitar fra det punktet trommene kommer inn.
– Fortell om ditt forhold til følgende låter: ”Go With You”, ”Gone Again” og ”Hope She Knows”.
– ”Go With You” er den første låta jeg har skrevet på mandolin. Det som slår meg når jeg hører den nå, er at det er den minst rootsy låta på skiva. Det er jo mer disco enn country. Kan jeg si det høyt?
«Gone Again» er en låt som handler om min tidligere bandkamerat og venn St. Thomas Hansen. Det er faktisk en låt til på plata som handler om ham. Jeg tror ikke jeg kommer over det noen gang.
”Hope She Knows” er en av mine favoritter på «The Arcade». Men teksten tror jeg folk får finne ut av selv. Det er nok uansett det beste. Det er også et par fine låtskrivertriks i denne låta. Det er nesten som om noen andre har skrevet den. Det var faktisk meg. Av og til skjer de merkeligste ting.
– Hva heter årets beste plate så langt?
– Jeg har produsert debutplata til Runar Granheim fra Setesdal. Den heter «Ukjent Mann» og er superfin. Ellers elsker jeg Jonathan Wilson. Har ikke fått tid til å høre på hans siste så mye som jeg skulle ha gjort, men jeg sier uansett at det er den beste.
– Hvem er tidenes tøffeste trommeslager?
– Levon Helm. Her kunne man sagt Jim Keltner, Charlie Watts, Ringo Starr eller Jim Gordon også. Men jeg tror alle de hadde vært enige om at Levon var tøffest.
– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?
– Jeg ville nok ha sagt at Levon også er tidenes tøffeste vokalist, men for å variere litt sier jeg Bob Dylan. Hør på «Moonshiner» på The Bootleg Series Volumes 1–3 (Rare & Unreleased) 1961–1991. Etterpå kan du prøve å si at han ikke kan synge.
– Velg mellom følgende:
– Slayer eller Aerosmith?
– Slayer. Har sett dem mange ganger live. Noen sier at «This Music» på plata vår ligner på tidlig Aerosmith, men det er vel mest på grunn av Keith Richards-stemming av gitaren.
– Bob Dylan eller Neil Young?
– Det er jo som å velge mellom pest og kolera. Dersom pest og kolera var noe positivt. I dag sier jeg Dylan. Jeg er like stor fan av begge.
– Tom Petty eller Big Star?
– Tom Petty. Men faktisk begynte jeg å høre på Big Star før jeg ble Petty-fan. En kompis av meg som er dypt inne i Petty sa at noen av låtene mine kunne minne om hans. Da måtte jeg jo bare høre på det skikkelig.
– Breaking Bad eller The Wire?
– Har ikke hørt om disse bandene. Neida, jeg bare tuller. Jeg tror faktisk at jeg synes at The Wire er best. Jeg har inntrykk av at de fleste mener det motsatte.
– Nick Lowe eller Vazelina?
– Dette er jo vanskeligere enn Bob versus Neil. Nick Lowe er en av artistene jeg har hørt absolutt mest på de siste fem årene. Mens Vazelina var svært viktig for meg som barn. Thomas og jeg fant faktisk ut at vi begge hadde vært medlemmer av Vazelina Fænklubb som barn. Derfor velger jeg dem.
– Creedence eller The Byrds?
– Dette er faktisk enklere. Uten opptakskassetten med Creedence hadde jeg nok ikke spilt musikk i dag.
– Gram Parsons eller Bruce Springsteen?
– Gram. The Boss er bra, men Gram er sjef.
– Alice Cooper eller Iggy Pop?
– Her er jeg ikke i tvil. Alice Cooper. Etter min mening en særdeles undervurdert artist. Jeg tror han hadde hatt mer kred i dag om ikke «Poison» hadde blitt en så stor hit i 1989.
