Sommeren 1992: varme dager, og jeg var student i en søvndrukken by litt sør for London. Det var et spennende musikkår, 91/92, med banebrytende utgivelser fra blant andre Nirvana, Teenage Fanclub, My Bloody Valentine, Sugar og Primal Scream samt glitrende album som for eksempel Richard Thompsons “Rumor and Sigh”, Sonic Youths “Dirty”, Neil Youngs “Weld” og k.d.Langs “Ingeneu”. En gang i juni sjanset jeg på Pavement, som skulle spille på en klubb ved Clapham Junction.
Jeg hadde knapt hørt plata deres, “Slanted and Enchanted”, og ante ikke hva som ventet. Det var et lett kaotisk skue, med en trommis som med ujevne mellomrom reiste seg for å slå hjul på scenen. Gamlingen (han var 37!) ble ikke i bandet så lenge, men det var gøy så lenge det varte. Jeg skjønte fort at dette var noe helt eget – og et halvt år seinere var jeg tilbake i Oslo da de varmet opp for Sonic Youth i kjelleren på Chateau Neuf – disse konsertopplevelsene sitter spikra i minnet.
“Slanted…” viste seg etter hvert banebrytende for det som etter hvert skulle få merkelappen “lo-fi” – lave budsjetter, enkel lyd, oppfinnsom rock. Dette kan virke selvsagt nå, 26 år seinere, i Protools-alderen da alle kan lage plater med kremlyd på hybelen.
Men gjennom 1980-tallet var storproduksjonene både normen og målet. Også for mindre band. Små band som gjorde suksess tegnet etter hvert kontrakt med store selskaper, fikk større budsjetter og mer studiotid (som var veldig dyrt!). Målet var den “store” lyden!
Det skjedde med høyt elskede collegerock-favoritter som R.E.M, The Replacements, Hüsker Dü og Sonic Youth. Til og med suksessen til Pavements samtidige Nirvana er egentlig et typisk eksempel på dette produksjonsidealet, selv om deres bidrag til paradgimeskiftet i rocken var betydelig. Den Steve Albini-produserte debuten på Subpop, «Bleach», har en enkel og rå lyd (Albini liker best å bare kalle seg tekniker, hans ideal er å “ta opp”, ikke produsere). Over på stort selskap, Geffen, og “Nevermind” er enormt preget av produsentrollen (Butch Vig). Fantastiske låter, men dyr produksjon – den store produksjonen bidro kraftig til å skape det overraskende kommersielle fenomenet Nirvana ble utover 91/92.
Pavements debutplate står igjen som kroneksemplet på at et nærmest motsatt produksjonsideal kunne stå fjellstøtt og etter hvert høste klassikerstatus – og ikke minst inspirere en drøss andre band. Kanskje er det ikke en gang Pavements beste plate, men da den kom, ga den den ubestemmelige følelsen av noe helt nytt.
Du skjønner det fra åpningsriffet på “Summer Babe (winter version)” – støyende gitarer, men ikke nødvendigvis så høyt i miksen, lite romklang og enkel lyd. Og ikke minst kryptiske tekster – Stephen Malkmus’ gåtefulle lyrikk er det ikke lett å bli klok på. “I’ve been crowned the king of if” som han synger i genialt titlede “In the Mouth a Desert”. Men midt i kaoset lurer smarte, detaljrike og underfundige melodier – yndig og vart som i R.E.M-inspirerte “Here”, eller pratsomt deklarerende som i “Conduit for Sale” – Malkmus skylder salige Mark E. Smith i The Fall en gode dose inspirasjonstakk.
“Slanted” bevarer sin tidløshet takket være innovasjonskraft kombinert med lyrisk underfundighet og et slør av mystikk – den er indierockens svar på en veldig amerikansk form for ugjennomtrengelighet som man kan kjenne på i romaner av Thomas Pynchon eller Don De Lillo. Det forløsende ligger i de herlige melodiene kombinert med de underlige tekstene: “Zürich is stained but it’s not my fault”. Nettopp.
En av favorittene er “Loretta’s Scars” – tidtypisk med sin “britiske” funkyrytme (om du husker den alle shoegazer-banda brukte..) – og en dose My Bloody Valentine-inspirasjon i gitarøset – men bare pavementsk i sin avmålte frasering. Gitarspillet er typisk: tynt, skjærende og rotete.
Platas absolutte topp er overjordisk vakre “Here”, skrevet av Malkmus og Dannenberg: – “I’m the only one who laughs at your jokes when they are so bad. And your jokes are alway bad, but not as bad as this..”.
“Come join us in a prayer. We’ll be waiting, waiting where. Everything’s ending here. And all the sterile striking it. Defends and empty deck you cast away As rain up on your forehead. Where the mist’s for hire if it’s Just too clear. Let’s spend our last 1/4 stance randomly”
I det du tror refrenget er passert, kommer et annet refreng, og så en passasje til som er enda mer melodisk, og så … Noe av det geniale med denne låta er at kompet er så enkelt. Ingen fiksfakserier, bare knappe gitarer og en støysak langt ned i miksen mot slutten.
På “Two States” er vi over i The Fall-land igjen. Snakkevers og refrenget: “40 million daggers” over et bluesaktig riff. “Perfume V”: “She’s got the radio active and it makes me feel OK”. En av de mest fengende låtene, med et klassisk Velvet-aktig refreng, typisk fuzzdominert komp, men med en motstemme som gir låta spenning og originalitet. Litt over to minutter briljanse.
“Fame Throwa” – over i talking lyric-land, ordentlig rar låt med temposkift. Virkelig på tur nå! “Fame throwa pass out the gold, the diamond Watch, the last reward, all the things we had Before you sold us out and took it all. Head-borne cries from zenith sluts, astral”. Du tror kanskje ikke det er mulig å skrive noe sånt unntatt på en syretripp, men jeg mistenker faktisk at herr Malkmus var LSD-fri i gjerningsøyeblikket. Så glir vi over i den like åpenbart titlede: “Jackals, False Grails: the Lonesome Era”. Nå er vi over i jammeland, med den repeterte linja “I‘ve got no holy life to give..”. Rare lyder i loop, fuzzvegg under. “Our Singer” avslutter showet – og visst høres det ut som et opptak fra øvingslokalet. Nakent, enkelt og ikke usannsynlig helt improvisert.
Indierock begynte ikke her. Men motet til å tenke helt annerledes om lyd fikk en ny start. De fleste artister går i studio med et slags produksjonsideal i bakhodet – og gjerne en produsent som etterstreber en annen artists lyd eller produsentenes egen «formel» – det er derfor så utrolig mange plater har så lik lyd. Dette albumet maler ut følgende budskap på 39 totalt idiosynkratiske minutter: slutt med det!
