Du vet, han kule fyren med den latterlig kule stemmen som godt hjulpet av The Commotions sendte musikkanmeldere verden rundt rett inn i synonymordboka.
Ikke?Vel, i så fall er du ikke alene. For dagens norske musikkanmeldere, også de som hyllet ham på 80-tallet, velger naturlig nok å legge ørene i hvilestilling når LC på elegant vis kliner brorparten av låtene på ferske Broken Record rett i krysset.
Selv har jeg et så sterkt forhold til Lloyd Cole & The Commotions debutplate, Rattlesnakes, at jeg velger å holde kjeft om akkurat den. Det blir rett og slett så mye patos at tidsaksen brytes og følelsene tar overhånd.
Å hevde at Broken Record er nesten like bra som Rattlesnakes er selvfølgelig en uhyre dristig påstand. Å hevde at Broken Record slår knockout på det meste av musikken som så langt svever rundt på alle mulige plattformer i 2010, er derimot en uhyre lite dristig påstand.
For når LC ikler de svært iørefallende låtene sine med steelgitar, banjo og trekkspill, blir han nærmest uimotståelig. Tittelsporet, Writers Retreat, Why In The World og Oh Genevieve er så gode ambassadører for sin skaper, at de hadde fortjent langt flere anmeldere som meg.
Men nå som Popklikk har åpnet døra, er det bare å ramle inn med vidåpne ører og lommene fulle av konfetti.
