Utfordringen med The Smiths (hver Smith og smule)

Når jeg står på kjøkkenet med de beste hensikter om oppvask og rengjøring av flater, hender det at jeg lytter på radio. En dag hørte jeg Rick Astley synge «never gonna give you up» som jeg umiddelbart oversatte til «aldri mer skal jeg vaske opp». Dette skapte forvirring i arbeids-prosessen; så jeg strømmet videre til NRKs jazz-radio, som er behagelig reklame- og Astley fri.

Problemet med jazz-radioen (for det er et problem) er at den spiller så mye flat, tom og likegyldig nyere jazz. Kanskje er jeg bare misunnelig; for jeg må innrømme at jeg aldri har vært nevneverdig begeistret for det tekniske skolerte jazz gitar-akademiet. Mens jeg sto der med hendene i varmt såpevann og gnikket etter beste evne på innsiden av en gjenstridig kjele som hadde inneholdt havregrøt; skjedde det noe! Det spilles jazz-gitar – ja visst – men her var noe annerledes – noe med fraseringene, tonen og valgene som var frie og åpne. Det var som et vindu du ikke titter inn gjennom, men kikker ut av. Hvem i all verden var dette? Jeg klarte ikke å få det med meg.

Etter avsluttet kjøkken-oppdrag, søkte jeg opp spilleplanen på laptopen. Jeg hadde hørt «Where or When» med Johnny Smith. Hvem i all verden er eller var Johnny Smith? 

Da jeg leter opp Johnny Smith på strømmetjenesten, slår det meg at Smith er det mest brukte artistnavnet i den innspilte musikkens historie. Her er alle muligheter for forvirring og misforståelser; Johnny Smith har ingen ting med Jimmy Smith (organisten) å gjøre. Den rollen tilfalt Wes Montgomery, men det kunne vært Johnny og Jimmy sammen, som den dynamiske duoen; The Smiths! Det skjedde (heldigvis) ikke – for det er allerede stor forvirring på orgel-fronten; da Lonnie Liston Smith og Dr. Liston Smith IKKE er samme person. 

Jeg tenker også på Patti Smith og Betty Smith. På arabisk er det umulig å skille mellom disse; da bokstaven B benyttes også for bokstaven P. Begge blir Betti Smith, som lett kan forveksles med blues-sangerinnen Bessie Smith. En mulig løsning vil være å benytte bokstaven P som støtte-bokstav for Patti Psmith.

Men når det er så mange artister som heter Smith og det er lett å gå seg vil og blande sammen artister; kan vi tenke oss en mer omfattende løsning på problemet ved at ALLE artister skifter navn til Smith. Her er noen mulige eksempler; David Crosby-Smith, Stephen Stills-Smith, Graham Nash-Smith & Neil Youngsmith. Eller dette; John Lennon-Smith, Paul McCartney-Smith, George Harrison-Smith og Ringo Starr-Schmidt. For å skille det etablerte britiske bandet Smiths fra den tyske utgaven; vil jeg foreslå at tyskerne benytter navnet Die Schmidts – alternativt Die Messer-Schmidts for utøvere innen den hardere rocken. En slik løsning vil også gjøre det enklere for strømmetjenester og plateselskap med å kuratere samlinger og spillelister – da alle kan hete  «The best of Smiths» 

Dette bringer meg tilbake til Johnny Smith. For nå har jeg blitt Johnny Smith- fan! Han ga ikke ut mange plater. LP-en «Moonlight in Vermont» er klassikeren. Han skrev ellers «Walk Don’t Run» som forhåpentligvis ga ham inntekter opp gjennom årene. Han designet også elektriske gitarer og var læreren til Bill Frisell. Gitar-læreren, altså. Så nå vet vi det; Johnny Smith, altså!