Plateanmeldelse: Joel Alme – «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» (album, 2022)

I Popklikk er grunnsetningen at vi kun skriver om musikk vi liker. Det vi ikke liker, overlater vi til klikkofantene i dagspressen å skrive om. Å anmelde en plate man man ikke liker, gir lite mening, all den tid det alltid finnes musikk man blir overveldet av.

Joel Alme fra Gøteborg har nok en gang gitt ut en plate fylt med så mange kvaliteter at man egentlig ikke trenger å skrive noe som helst, det holder egentlig bare å lytte.

Men jeg klarer selvfølgelig ikke å dy meg.

Som artist ga Joel Alme ut tre fine engelskspråkelige plater i perioden 2008-2015. Album som fikk ganske mye spilletid der jeg kommer fra. Jeg hadde også gleden av å se ham levere en fin, men kort konsert på by:Larm en gang for ganske lenge siden.

Men det var først da hans første svenskspråklige album, «Flyktligen», lander i 2015 at det for alvor gikk opp for meg hvilken enestående artist Alme er, noe som igjen fikk meg til å skrive blant annet følgende om plata:

«Joel Almes første svenskspråklige plate, «Flytligan», er forbasket bra. Han lager pop’n’soul som treffer lytteren rett i hjertet. Tekstene hans, som handler om ungdomstiden og livet generelt, er svært gode […] Joel Alme er en prins og bør løftes fram i lyset slik at alle kan se og høre ham.»

Da «Bort bort bort», som følger i de samme musikalske fotsporene som forgjengeren, ble sluppet løs i 2019, konkluderte jeg på følgende vis:

«Bort bort bort» er ikke bedre enn forgjengeren, men den er dæven døtte meg like bra. Noe som betyr at Joel Alme i løpet av fire år har gitt ut to album som bør spilles med gullstift. Og til det har jeg bare en kommentar: «Wow!»

En plata både jeg og flere i Popklikk-redaksjonen synes var så fantastisk at vi ganske enkelt kåret den til årets beste utenlandske plate.

Nå, tre år senere, sitter jeg her og hører på «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt», den tredje plata i det som må kunne kalles en triologi. En plate så kruttsterk at jeg rett som det er stiller meg følgende spørsmål: Hva pokker skulle vi gjort uten Joel Alme?

Selv sier Alme, som nå bor i Stockholm, at «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er den tredje og siste platen der han skriver om sin oppvekst i Gøteborg. Som på de to foregående platene handler tekstene om de små, men akk så store tingene i livet, tekster som tidvis er så såre og hudløse at det er lett å leve seg inn i ordene som formidles. Det som skiller trioen, er at tekstene denne gangen muligens en smule mer livsbejaende og optimistisk enn på forgjengerne.

«Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er, mye takket være de nydelige melodiene og arrangementene, et vakkert og svært iørefallende album. Det lettbente lydbildet, som er fylt med kassegitarer, tangenter og nydelige strykearrangementer, sender nå og da tankene i retning av  The Velvet Underground, Van Morrison, Harry Nilsson, de første platene til The Bee Gees, Nick Drake, Brian Wilson og Håkan Hellström. For å nevne noen.

Å lage et så lett tilgjengelig og vidunderlig album, der både tekster og melodier fungerer så godt som optimalt, er så uendelig mye mer krevende enn mange tror. For selv om Alme henter  inspirasjon fra andre artister, drives musikken hele tiden framover av hans egen musikalske visjon.

Å plukke ut enkeltlåter, gir ingen mening når helheten er så til de grader overveldende. Det får holde å konkludere med at Joel Alme for tredje gangen på rad har laget enda et album som bør være obligatorisk lytting for alle som elsker musikk.